The Reds, Pinks & Purples – «Summer At Land’s End» (Tough Love Records) «Summer At Land’s End» er siste album den San Francisco-baserte låtsnekkeren Glenn Donaldson har gitt ut under konseptet The Reds, Pinks & Purples, og det er egentlig ganske godt
Madrugada – «Chimes at Midnight» (EMI) Fjorten års uteblivelse fra et band som har holdt det gående over dobbelt så lenge, er da ingen tid. Tøysa! Klart det var på tide med en utgivelse fra ett av Norges største band de siste
Miles Kane – «Change The Show» (BMG) Den lille rakkeren Miles Kane er sannsynligvis mer kjent som sidekicket til Alex Turner når han opptrer i The Last Shadow Puppets enn som soloartist, men akkurat denne skiva bør absolutt høres; spesielt om du
The Wombats – «Fix Yourself, Not the World» (AWAL) The Wombats er bandet som nesten har kulere coverart enn albuminnhold, men musikken trenger ikke nødvendigvis å være så gæren likevel. Trioen, som består av to Liverpudlians og en elverumsing, har oppskriften klar;
Yard Act – «The Overload» (Zen F.C.) Yard Act er det aldrende bandet fra Leeds som plutselig har ramlet inn på den alternative musikkscenen uten særlig forvarsel med debutalbumet «The Overload». Etter, tilsynelatende i dobbelt forstand, å ha våknet opp på kommende
Blood Red Shoes – «Ghosts On Tape» (Jazz Life) Har du ikke hørt om Blood Red Shoes, sier du? Laura-Mary Carter med gitar i hendene og Steven Ansell på trommer leverer en skive som får den stilige forgjengeren «Get Tragic» til å
Lord Huron – «Long Lost» (Republic Records) Ah, fine Lord Huron. Lorden som mange tror er en mann, men som egentlig er et amerikansk hipsterband, har igjen laget et brillefint folkrockalbum. «Long Lost» er en sånn plate man kan spille fra start
Fleet Foxes – «A Very Lonely Solstice» (Anti-) I fjor mente jeg at Fleet Foxes ga ut det beste albumet, «Shore», og det virker som revene selv også syntes dette var et greit studioalbum siden de nå, et drøyt år senere, velger
Wolf Alice – «Blue Weekend» (Dirty Hit) Wolf Alice’ nyeste album «Blue Weekend» består av solide drømmepoplåter i varierende nyanser som frontfigur Ellie Rowsell vokalmessig formidler strålende. Såpass strålende, at det er vrient å fri seg fra tanken om at denne skiva