Her er noen små betraktninger om utvalgte konserter fra festivaldagene 10.-13. august. Vi forbeholder oss retten til raushet, samt at artistenes opptredener vurderes opp mot dem selv, og ikke hva de burde ha vært fordi noen liker andre artister og sjangere bedre.
White Lies – «As I Try Not To Fall Apart» (PIAS) Postpunk-ekvilibristene White Lies ljuger på alderen når de inviterer til Tour de 80-ies. Bandet fra London har holdt det gående siden 2007, og ble raskt kjent som et post-punkband å regne
Metric – «Formentera» (Thirty Tigers) Metric måler krefter med seg selv, og byr på fargerike låter. De kommer langt med det. Metric kommer ikke fra intet. Dette ikoniske indierock-bandet fra Canada har holdt på i over tjue år, og mange av dem
Gwenno – «Tresor» (Heavenly Records) Kornisk er kosmisk. Det kan vi skrive under på når Gwenno Mererid Saunders’ tredje soloalbum nå er ute. Hvem er nå denne Gwenno Mererid Saunders, tenker du kanskje? Jo, hun er en kul walisisk artist som har
Foals – «Life Is Yours» (Warner/ADA) Oxford er sannsynligvis mest kjent for sitt universitet, men byen har også en alternativ musikkscene med band som Radiohead, Ride, Swervedriver, Supergrass og Foals. Sistnevnte er nå ute med sin syvende utgivelse, og for første gang
Let’s Eat Grandma – «Two Ribbons» (Transgressive Records) Norwich-duoen Rosa Walton og Jenny Hollingworth har en underlig tendens til å lage uforutsette popøyeblikk, og med sitt tredje studioalbum «Two Ribbons» leverer de jommen ganske bra igjen. Til tross for at disse to
Gamle venner må også få litt oppmerksomhet selv om de ikke skriker så høyt selv. Tears For Fears, Johnny Marr og Marillion er ute med nye album, og de er slett ikke verst. Les kortere omtaler med volumknapper, lytt og gjør en
Blood Red Shoes – «Ghosts On Tape» (Jazz Life) Har du ikke hørt om Blood Red Shoes, sier du? Laura-Mary Carter med gitar i hendene og Steven Ansell på trommer leverer en skive som får den stilige forgjengeren «Get Tragic» til å
Django Django – «Glowing In The Dark» (Because Music) Det siste tiåret har britiske Django Django levert eklektisk art-pop, og da det fjerde albumet i rekken ble annonsert, var spenningen knyttet til hvordan denne skiva ville være sammenliknet med den mer sterile
TRZTN – «Royal Dagger Ballet» (Octopus Hotdog) TRZTN, eller Tristan Bechet, som han egentlig heter, presenterer et spennende konsept hvor hans kunstneriske utfoldelser innen lyd, bilde og film, muligens påvirket av moteverdenens provoserende irrganger, kommer til uttrykk gjennom deilig, eksentrisk synth i
