IST IST – «Protagonists» (Kind Violence Records, 2023) Manchester har levert Joy Division, Buzzcocks, The Smiths og The Stone Roses, og IST IST føyer seg inn i rekken av spennende band fra den kanten. Nå er det bare for resten av verden
Depeche Mode – «Memento Mori» (Columbia/Mute, 2023) Depeche Mode har mistet et medlem og funnet seg selv, med litt hjelp utenfra. Ingen skal beskylde de to gjenværende medlemmene av Depeche Mode for å være i partyhumør på «Memento Mori». Tittelen betyr som
Sleaford Mods – «UK Grim» (Rough Trade, 2023) Selv om karene fra Nottingham ikke plasserer pila midt i blinken denne gangen, står det ikke på innsatsen for å synliggjøre storsamfunnets sykdomsbilde. Bandet som har holdt på siden 2007, er ute med en
The Church – «The Hypnogogue» (Communicating Vessels/Easy Action) Den gamle menigheten får sannsynligvis en deilig fornemmelse av fordums storhet, og de som tidligere ikke har oppdaget The Church, bør virkelig gi dem en sjanse. Australske The Church er post-punkbandet som har holdt
Shame – «Food For Worms» (Dead Oceans) Gjengen fra Sør-London klarer delvis å frigjøre seg noe fra den klassiske stakkato-dunkende aggressiviteten ved å gi lydbildet fyldigere produksjon. Etter kanondebuten «Songs For Praise» og den påfølgende depressive, men ganske så greie skiva «Drunk Tank
The Murder Capital – «Gigi’s Recovery» (Human Season Records) Dublin-postpunkerne følger opp sitt spenstige debutalbum med en rimelig god andreskive. Det er ikke alle som mestrer det. Sammen med postpunk-bysbarna Fontaines D.C. har Dublin-kvintetten i The Murder Capital de siste årene gradvis
Iggy Pop – «Every Loser» (Atlantic/Gold Tooth) 75 år på planeten er ikke nok for punkrock-ikonet, så da er det bare å spisse ørene som lydige alver. Nyåret kickstarter altså med at den antatt pensjonerte punkrock-gudfaren, Iggy Pop, drar til med et
Og helt på tampen av året har vi skrapt sammen en liten spalte av oppløftende oppsop innen indiepop-sjangeren. En, etter hvert, veldig vid sjanger hvor man omtrent kan stappe alle artister som ikke smeller inn på mainstreamlistene, men som kunne vært innom.
The Smiths – «Strangeways, Here We Come» (1987) Livsvarig avhengighet slår inn når du stenger deg inne med verdens mest fengslende depperock. «Strangeways, Here We Come» var det siste av de fire rene studioalbumene The Smiths slapp på like mange år. «Strangeways»
Pale Blue Eyes – «Souvenirs» (Full Time Hobby) Et relativt nytt band har satt seg som mål å lage musikk de selv vil elske å spille på konsert. Foreløpig gjør de seg i alle fall ganske godt på skive. Aubrey Simpson og
