Yo La Tengo – «This Stupid World» (Matador) New Jersey-skranglefantene Yo La Tengo, leverer igjen alternative lyder i sus og dus. I ordenes rette forstand. Dette fine bandet bestående av det kontinuitetsbærende paret Ira Kaplan og Georgia Hubley, samt James McNew, oppsto
Complete Mountain Almanac – «Complete Mountain Almanac» (Bella Union) Er ikke dette Rebekka & The Dessners, spør du deg selv (eller kanskje ikke)? Jo, eller nei…eller jo, men dette er litt mer avansert enn som så. Også er det så fint. Det
King Tuff – «Smalltown Stardust» (Sub Pop) Kyle Thomas, alias King Tuff, har et mer rufsete ytre enn musikken hans tilsier, men totalpakka av folkrock og powerpop funker som bare det. Skinnet bedrar når denne amerikanske rockeren starter sin siste musikalske reise
The Murder Capital – «Gigi’s Recovery» (Human Season Records) Dublin-postpunkerne følger opp sitt spenstige debutalbum med en rimelig god andreskive. Det er ikke alle som mestrer det. Sammen med postpunk-bysbarna Fontaines D.C. har Dublin-kvintetten i The Murder Capital de siste årene gradvis
John Cale – «Mercy» (Double Six/Domino Records, 2023) Den 80 år gamle Velvet Underground-legenden, John Cale, har kommet ut med sitt 17. studioalbum, «Mercy», og han kan gjerne holde på i 80 år til. Det er ikke mange som låter så crooner-elegant
Gaz Coombes – «Turn The Car Around» (Hotfruit/Virgin) Forfriskende start på året med Supergrass-sjefens nyeste soloalbum. Det er lenge siden Gareth Michael Coombes og hans Oxford-kumpaner energisk og euforisk smalt ut av indie-høyttalerne med strofene «we are young/we run green/keep our teeth
Belle And Sebastian – «Late Developers» (Matador) Trekvart år etter det forrige albumet «A Bit Of Previous», forsøker Glasgow-gjengen Belle And Sebastian seg igjen med en søt og naivistisk indiepop-skive. De elleve nye låtene befinner seg fortsatt i samme univers som Stuart
Og helt på tampen av året har vi skrapt sammen en liten spalte av oppløftende oppsop innen indiepop-sjangeren. En, etter hvert, veldig vid sjanger hvor man omtrent kan stappe alle artister som ikke smeller inn på mainstreamlistene, men som kunne vært innom.
På selveste julaften har vi laget en tretrinnsrakett fra 80-tallet. Vi håper dere har hatt en fin nedtelling med oss på Volum11, og vi ønsker med dette god jul til alle dere lesere. Trioen i omtalen bør være gaver i seg selv.
The Smiths – «Strangeways, Here We Come» (1987) Livsvarig avhengighet slår inn når du stenger deg inne med verdens mest fengslende depperock. «Strangeways, Here We Come» var det siste av de fire rene studioalbumene The Smiths slapp på like mange år. «Strangeways»