Wilder Maker – «Male Models»
(Western Vinyl, 2022)
Allsidige amerikanske indierockere med spennende register og dyktige samarbeidspartnere.
Wilder Maker er et indieband fra den pulserende musikkscenen i New York. Bandet har et lydbilde med godt utmeislete melodilinjer, og ganske kule og varierte arrangementer. Noen ganger er de nedi folkrock-landskapet, og andre ganger tenderer de til å dra opp powerpop-kortet. Uavhengig av hvordan man oppfatter dem sjangermessig, preges lyden av elementer fra folk, rock, country, og muligens også en dose jazz. Kvintetten fra Brooklyn, ledet av vokalist og gitarist Gabriel Birnbaum, har holdt på i ti år, og har i løpet av denne tiden utgitt en håndfull skiver. Vi omtaler her den siste av dem, «Male Models», som kom ut i 2022.
På dette albumet fører Gabriel Birnbaums karakteristiske stemme oss gjennom et terreng av særdeles stilige og sammensatte låter. Med det sløye, men tøffe åpningssporet «Letter Of Apology» hører du kjapt hva slags vokal denne mannen har, og den fungerer strålende til lydlandskapet Wilder Maker står for. Keyboardist Katie Von Schleicher, som også håndterer gitar, bidrar tidvis med sin relativt svevende vokal. Sjekk gjerne ut den passe drivende låta «Against Numbers» hvor duoen synger sammen. I tillegg til de faste medlemmene har Wilder Maker her med seg en rekke gjesteartister; som eksempelvis Felicia Douglass på knallfine «A Professional». Mutual Benefit følger deretter med sitt eksterne bidrag på folkpop-rolige «New Anxiety». Når den mer uptempo-friske «Static» kommer med Chicago-multiinstrumentalisten V.V. Lightbody, kjennes det ironisk nok som om powerpop-vinden fra Canada har inntatt studioet istedenfor dama fra The Windy City. For dette er strengt tatt en låt som The New Pornographers burde skapt der oppe i Vancouver. Mulig de gremmes.
Litt mer powerpop tenker man kanskje idet «All Power Must Remain Hidden» suser ut av høyttalerne, men av en eller annen grunn føles dette litt ut som Thin Lizzy møter Kings Of Leon også. Det har ikke noe med vokalen å gjøre, men snarere at det bare er noe med lydproduksjonen her. Yellow Ostrich hjelper til på nok en folky sak. Her er det bare å tenke på Bon Iver og Iron & Wine, for dette er veldig fint. Den siste gjesteartisten, Adam Duritz, hjelper greit til på «O Anna», som virker som en kul hybrid av Nap Eyes og Brant Bjork. Denne er lett nedstrippet med enkel bassgang og har en rimelig laid back vokal. Frontfigur Birnbaum startet ballet alene, så da er det naturlig at han avslutter alene også. Balladen «Jason» er en fin og lavmælt låt i beste Father John Misty-stil.
«Male Models» består av tolv låter med mange forskjellige uttrykk. Dette er brillefint komponert og ikke minst sydd sammen til en imponerende helhet. Når man starter lyttingen kjenner man på en umiddelbar nysgjerrighet som holder seg over lang tid. Og jo mer man lytter, jo flere brikker faller naturlig på plass i noe man ikke engang tenkte var et musikalsk puslespill. «Male Models» har sin musikalske og lyriske inspirasjon fra eldre kilder, som til slutt har resultert i en meget interessant samling av fengende, ja, nærmest intelligente, låter i ulikt tempo, om man kan uttrykke det slik. Og det kan man jo selvsagt.