Luke 20

Det britiske rockebandet med sørafrikanske Manfred Mann i spissen har til sammen sluppet tjue live- og studioalbum, og nesten førti singler siden oppstarten i 1971. Gjennom over femti år har altså denne dynamiske gjengen vært aktive selv om det begynner å bli veldig lenge siden de leverte noe nytt på studiofronten. Besetningen har variert oppigjennom, og lydbildet er nok mest gjenkjennelig i periodene Chris Thompson var vokalist. Kanskje er de mest kjente låtene, med unntak av den tidlige 60-tallslåta «Do Wah Diddy Diddy», nettopp fra Thompsons første periode 1976-1986. Manfred Mann’s Earth Bands mange uttrykk med elementer fra pop, rock, prog-rock, jazz og sympho-synth har alltid gjort dem interessante. Til tross for en rekke singler med eget stempel, er mange av låtene skrevet av folk utenfor bandet, og flere av hitene er coverversjoner. Noen av de aller største er Bob Dylans «Mighty Quinn» og Bruce Springsteens «Blinded By The Light», samt «Davy’s On The Road Again», som opprinnelig ble skrevet av The Band-produsent John Simon og The Bands frontfigur Robbie Robertson.

Manfred Mann’s Earth Bands niende album «Angel Station» fra 1979 er intet unntak fra ovennevnte regel om bruk av synthesizere, lydbilde med fusion-preg, innslag av coverlåter og Chris Thompson på hovedvokal. Bandet hadde like fullt flere besetningsendringer fra det foregående årets utgivelse «Watch». Geoff Britton som hadde vært en kort tur innom Paul McCartneys Wings, erstattet trommeslager og medgrunnlegger Chris Slade, og Steve Waller, som også har en del vokal på skiva, erstattet gitaristen Dave Flett. Ideen om å smyge inn et seks-toners nedadgående tema, nesten gjennomgående, på skiva kom etter at bassist Pat King var blitt inspirert av Steven Spielberg-filmen «Nærkontakt Av Tredje Grad» fra 1977. I filmen kommuniserer mennesker og romvesener ved å spille på ulike instrumenter og lydkilder. Temaet spilles i ulike oktaver og variasjoner, og blir filmens symbol på forbindelsen mellom de to «artene». Det er ikke like sprø alien-kommunikasjon på «Angel Station», for hele dette albumet er spekket med gode låter og lekne instrumentalpartier. Det karakteristiske keyboard- og synth-teppet ispedd fiolin og el-gitar fyller rommet strålende, og nedpå-trommingen passer bemerkelsesverdig godt til de ellers så omfangsrike arrangementene.

Albumet åpner med kule «Don’t Kill It Carol», og følger opp med brillefine låter i «Hollywood Town» og enda en Bob Dylan-cover, opprinnelig på Dylans «Planet Waves» fra 1974; nemlig «You Angel You». Som vanlig gjør ikke Manfred Mann’s Earth Band seg bort når de lager egne varianter, så med mindre du er innbitt Dylan-fan, er dette en versjon som smører øregangene godt. «Belle Of The Earth» er derimot en ekte Manfred Mann-låt. Hyggelig sak er den også. Det er egentlig påfallende hvor mye deler av lydbildet minner om Steve Miller Band og Toto i samtid, og det er jo ganske så fint. Det korte mellomspillet «Planet End» med weeping gitar og litt komping gir en myk overgang til den stilige «Angels At My Gate», som i sin tur innledes med mystiske: «there’s a finger on the dial / the lucky wheel goes ’round / little joker knows he can’t escape». Hører du engler utenfor døra, er det bare å telle og tolke resten selv. På låta «You Are, I Am», er det ikke engelsk grammatikk som skal vektlegges, men snarere referanser til tidligere albumer og låter fra Manfred Mann’s Earth Bands katalog. Linjer som «you are the time between solar fire and the silence» må nærmest antas å være rebushenvisninger til albumene «Solar Fire» fra 1973 og «The Roaring Silence» fra 1976. I tillegg snikes det inn en strofe om «Martha’s Madman» som også er en låt på «Watch»-albumet fra 1978. Om noen er ekstra glade i gåter og ordspill, er det bare å ta fram penn og papir og snurre skiva på repeat. Det er sikkert enda mer å hente av tekstmessige finurligheter om man leter godt nok. Når «Waiting For The Rain» er i gang, kicker ELO-vibbene inn. Sistelåta «Ressurrection» er en rimelig tøysete låt med vokal på vidvanke, men av en eller annen grunn passer den inn på en juleliste likevel. Dette har dog ingenting med at det indirekte refereres til en «engleaktig» herremann som tøflet rundt på planeten for et par tusen år siden.

«Angel Station» klatret relativt greit på listene verden over, og skiva lå blant annet på Billboard Top 200-lista i tretten uker. I utgangspunktet skulle dette være det siste albumet i Manfred Mann’s Earth Bands regi med Chris Thompson som vokalist siden han var i ferd med å danne sitt eget band. Det gikk dårlig. Thompsons prosjekt floppet, og mannen med den solide stemmen fortsatte derfor som normalt på bandets oppfølger «Chance». Manfred Mann’s Earth Bands tolkninger av andres låter har ofte gitt dem suksess. Samtidig har de ulike vinklingene bidratt til å forme deres åpenbare musikalske identitet, og «Angel Station» er helt klart et album hvor engler ikke trenger å dale ned i skjul. Snarere tvert imot. Her er det bare å hive ved i peisen, og fyre opp varme og volum når julehøytiden er i anmarsj.

Bjørn