Luke 10

Gary Numan er en av pionerene innen musikksjangrene new wave og synth-pop, som kom gradvis snikende inn på musikkscenen i overgangen fra 70- til 80-tallet. Med albumet, «The Pleasure Principle», som ble utgitt i 1979, viste han evnen til å skape atmosfæriske, futuristiske og melodiøse låter som utforsket temaer som isolasjon, paranoia og kunstig intelligens. Numans vokal er ofte oppfattet som kald, distansert og nesten robotaktig, noe som forsterker den dystre stemningen i sangene. Hans kreative ideer banet i prinsippet vei for en ny æra innen musikkproduksjon, der synthesizere og trommemaskiner ble viktigere ingredienser enn de tradisjonelle rockelementene.

«The Pleasure Principle» er ett av de første albumene som unnlater å bruke rockens typiske instrumenter. Særlig gjelder dette fraværet av gitarer. Dog forekommer innslag av bass, piano og fiolin, men på dette albumet høres aller mest et bredt spekter av synthesizere og andre elektroniske instrumenter. Albumet inneholder noen av Numans mer kjente singler; «Cars» og «Complex». Spesielt «Cars» er blitt en ikonisk låt. Ikke bare ble den hit; den anses også som banebrytende innen elektronisk musikk. Den repetitive, nærmest hypnotiske, synth-linjen i kombinasjon med Numans karakteristiske monotone vokal, skaper en lytteopplevelse som drar deg gjennom en dystopisk, men spennende verden. Det virker muligens ikke så bra at det nettopp er dette som kjennetegner mye av post-punken og new wave-lyden under den kalde krigen, men det er, paradoksalt nok, både sant og fett på samme tid. Låta står seg godt fremdeles, og vi tar fortsatt av på konserter når Gary Numan lirer av seg åpningslinjene: «Here in my car / I feel safest of all / I can lock all my doors / It’s the only way to live in cars». Ah, for en deilig, corny og kjølig låt. Stemningen er som å gå i bakgater i foggy London en regnværskveld, vel vitende om at det ikke her helt trygt. Verken der eller i resten av verden. Koko!

Det er litt interessant at det er «The Pleasure Principle» som står igjen som monumentet i Gary Numans karriere, for han har rundt tjue utgivelser på samvittigheten. Seneste skive kom i 2021. Det er likevel i den første perioden gullet finnes. Man skal heller ikke glemme at han, under et halvt år før «The Pleasure Principle», hadde utgitt «Replicas»-albumet med sin gamle new wave-konstellasjon Tubeway Army. Allerede her omfavnet han de elektroniske elementene som skulle sette standarden for elektronisk musikk. Men når man spør seg selv: «Are Friends Electric?», og deretter dumper gjengen sin for å gå solo, skjønner man jo hvilken vei mannen ville kjøre. Alt han trengte var en bil. Til tross for sitt rimelig alternative lydbilde gjorde «The Pleasure Principle» det relativt godt, både på den kommersielle arenaen og i de mer kresne musikkmiljøene. Det var noe bemerkelsesverdig med denne fyren som tidvis kunne minne om en elektronisk David Bowie. (Heisann, Berlin-trilogien!) Begge var fra London og begge skapte teatralske karakterer som levde i sine sære, men geniale universer. Gary Numan har gjort et meste, og helt mot slutten av 80-tallet samarbeidet han også med Shakataks Bill Sharpe på albumet «Automatic». Dette er kanskje noe av det aller mest musikalsk kommersielle Gary Numan har gjort, men det oppnådde ikke samme suksessnivå som kultklassikeren av en solodebut.

Det er noe samtidsriktig over «The Pleasure Principle», men likevel virker det hele så tidløst. Bare den spøkelsesaktige synth-åpningen på «Airlane» gir gode gufs nedover ryggen til det sprer seg utover i kroppen, og man blir fanget i en fascinasjon av framtidsskrekk. At en artist kan utfordre og endre ulike musikalske landskaper på den måten denne karen har klart, er et lite kunststykke blant alskens impulser. Du kan like eller hate dette (sannsynligvis finnes det ingen mellomting her), men albumet står uansett igjen som et i synth-fyrtårn som sender lange neonsignaler i retning av etterkommende artister av en betydelig størrelse. Både Depeche Mode og Nine Inch Nails er band som definitivt er inspirert av Numans oppsiktsvekkende musikk. Nine Inch Nails’ frontfigur Trent Reznor tok visstnok fullstendig av da han hørte «The Pleasure Principle» for første gang. I ettertid har Gary Numan opptrådt som gjesteartist på Nine Inch Nails-konsert der blant annet «Metal» og «Cars» er blitt formidlet live foran et forfjamset, men rimelig stimulert NIN-publikum. Noen momenter av pleasure principle, der altså.

Bjørn