Ozzy Osbourne – «Bark At The Moon»
(Epic Records)
Det er 1. desember, og vi hyler mot månen når nedtellingen mot jul er i gang.
Vi starter ballet med en gammel kjenning, for hva er vel bedre enn å sparke i gang årets julekalender med «Bark At The Moon» av Ozzy Osbourne? Det er månelyst over store deler av landet i tillegg, så her kan vi alle bjeffe litt mot månefar, mens vi hører dette bunnsolide albumet fra et av årstallene denne skribenten holder høyt, nemlig 1983. Albumet «Bark At The Moon» har en rekke sære, men interessante ting ved seg som gjorde at det stakk seg ut på ulike måter. Albumet ble rett og slett både elsket og hatet på samme tid. For det første fikk vi en god porsjon synth blandet inn i metal-lydbildet til Ozzy. Det var sjokkerende saker for den gamle Black Sabbath-fansen, men den nye oppskriften funket. Dernest var fortsatt Ozzy-fansen i dyp depresjon etter at vidundergitarist Randy Rhoads døde under et tullestunt i et lite fly.
Gitarist Jake E. Lee fikk derfor en vanskelig oppgave med å overbevise fansen, men han har, sett i ettertid, levert noe av det hvassere innen sjangeren i Ozzy-perioden 1982-1987. Som alltid med Ozzy, og ikke minst med manager og kone Sharon, ble det også her kontroverser. Jake E. Lee hevdet å ha skrevet så å si hele albumet, men måtte signere en avtale hvor han fraskrev seg alle rettigheter fordi Ozzy angivelig trengte cred og sannsynligvis også spenn. Dette er for øvrig det eneste albumet Ozzy Osbourne står som låtskriver uten innblanding, så tenk hva du vil. Dette er nå historie, men albumet lever videre, både på grunn av solide låter og glimrende gitararbeid. Høydepunkter som tittelsporet «Bark At The Moon», sviskeballaden «So Tired», den rolige, men tunge «You’re No Different» og «Waiting For Darkness» er verdt å bruke litt tid på. Sistnevnte låt fungerer forresten som en fin bro mellom det som hadde vært og albumet som skulle komme noen år senere, nemlig «The Ultimate Sin».
Varm opp gløgg og skriv handlelister mens du tar en runde med Ozzy i storform. Og har du ikke hørt på albumet siden 80-tallet, kan du saktens også anerkjenne Jake E. Lee sine glimrende bidrag, for det gjorde vi jo ikke den gang.
Mikkel