Molly Burch – «Daydreamer»
(Captured Tracks, 2023)
Unge Mollys mareritt og dagdrømmer formidles i voksne Mollys musikk.
Amerikanske Molly Burch, som for tiden holder til i musikkmetropolen Austin, også kalt Live Music Capital Of The World, har gjennom sine ti år som artist stort sett laget alternativ poprock. Innimellom har hun også dykket ned i country, så Texas-koplingene synes å være klare. At hun hadde jazzvokal som hovedinstrument under utdanningen med Billie Holiday og Nina Simone som store inspirasjonskilder har altså ikke alltid kommet direkte til uttrykk, men nå kanskje litt likevel. For når sant skal sies har hennes nyeste album «Daydreamer» låter og vokalprestasjoner som tilsier at både jazz og soul ligger passelig dypt forankret. Albumet er det femte i rekken siden debuten «Please Be Mine» fra 2017, og musikalsk drar hun denne gangen på med gjennomgående synthpop-inspirasjon fra 80-tallet. 33-åringen henter opp tjue år gamle dagboktekster, noe som kan virke merkelig, men temaer som selvhat og sjenanse er aktuelle uansett tid og sted. Selve albumtittelen kan vitne om hvordan Molly Burch kom seg gjennom tenårene, tross sine utfordringer.
På «Daydreamer» tar Burch et steg vekk fra sin tidligere folk- og indiepop-stil, og utforsker her altså lydbilder som oser pastellfarger, overdimensjonerte skulderputer og hårspray, men det er gjort med gjennomtenkt stil. De ti låtene på «Daydreamer», er nettopp drømmende, svevende og skjøre, men tidvis også vittige. Stemmen til Burch flyter så behagelig, at de som nå frykter at 80-tallssukkeret er i ferd med å sette seg såpass hardt, at man blir sendt tilbake i tid da gapet ble tvangsåpnet av en småsadistisk skoletannlegematrone mens hun lykkelig boret et par ekstra hull for så fylle dem med tidsriktig amalgam, kan jeg avsløre at det i så fall kun er et selvbedragende mareritt. «Daydreamer» er så mye mer enn høl-i-tenna-pop. Søtt, ja, men samtidig veldig solid kvalitet.
Albumet åpner med «Made Of Glass» med ELO-strykere som varer i omtrent tretti sekunder før synth-trommene overtar fullstendig og fører vokalen sakte framover. Deretter følger midtempo-låta «Physical». Her virker det som 80-tallet slår rett inn med en slags Anita Baker-soul ispedd typiske synthpop-rytmer. Tenk deg «Rapture» i danseversjon. «2003» er en låt som lar Burch som voksen filosofere over egen usikkerhet, ja, nærmest sosial underlegenhet og følelsen av å være tretten år igjen: «everyone was cool / too cool for me / I felt like I took a time machine back to 2003». Vakre «Tattoo» er nok den tristeste låta på albumet der Burch dediserer pianoballaden til sin avdøde bestevenninne, Lena, som døde i en alder av 19 år. Her er det kammerpop-elementer som elegante strykere og harpelyder som akkompagnerer stemmen hennes. Og Molly Burch synger sjelfullt og flott.
Singelen «Unconditional» er en relativt hurtiggående 80-talls synthpoplåt som bryter et sted mellom UK og USA på den tiden. Om du klarer å se for deg Lisa Stansfield teame opp med Janet Jackson med innslag av Molly Burch’s samtidskollega Caroline Roses «Jeannie Becomes A Mom», er du sporet av noe; og særlig når synthen er en påfallende brytning av UK-pop og lett housepiano. Når det legges inn litt sleazy gitarer her også, er 80-tallet komplett. Burch har tenkt å holde 80-tallet i fast grep gjennom hele skiva, for «Heartburn» starter med latino-blåsere og juksete storbandtakter som man finner på Lionel Ritchies «All Night Long» og Whams «Club Tropicana».
Lengter du tilbake til 80-tallet, eller lurer på hva slags lyd som dominerte popmusikken på den tiden, er «Daydreamer» en grei indikator. Dette er en velkomponert skive som, sett bort fra den åpenbare 80-tallssynthen, også befinner seg i et moderne lydlandskap som minner om en doublematch hvor Jenny Lewis og Faye Webster møter Caroline Rose og, nettopp, Tennis. Tekstene handler om såre tilbakeblikk og dagdrømmerier om en positiv framtid. Texas assosieres ikke ofte med et sånt lydbilde, men takket være Wild Nothings Jack Tatum, som selv er hekta på synth, var det slik produksjonen ble denne gangen.
