Snill stemning

Amerikanske Kacey Johansings femte studioalbum «Year Away», er en liten folkpop-plate av den gamle sorten. Indiefolk-sangeren, som er utdannet ved Berklee College Of Music i Boston, har samarbeidet med andre artister, både som vokalist, gitarist og låtskriver. Med band som My Morning Jacket, Fruit Bats og Real Estate som lekekamerater, har hun skaffet seg rimelig grei erfaring og kompetanse. Da fundamentet var på plass startet hun like godt plateselskapet Night Bloom Records sammen med Alex Bleeker fra Real Estate og den eksperimentelle musikeren Jeff Manson, og det er altså på dette labelet hennes nyeste skive «Year Away» er ute nå.

Kacey Johansing er vant til å utforske ulike sjangre, og med sitt drømmende, retro-inspirerte lydbilde og varme, nesten hviskende, stemme skaper hun stemninger som minner om klassiske artister som Joni Mitchell, Carole King og Karen Carpenter. Eller rettere sagt; en salig blanding av dem. Legger man også til samtidsartister som Alice Phoebe Lou, Natalie Prass og kammerpop-prinsessen Natalie Laura Merings Weyes Blood-prosjekt, gir det en grei pekepinn på hvordan Johansings musikalske verden framstår. Johansing har muligens enda mer fluffy lydbilde, men det er like fullt ganske enkelt å trekke visse paralleller her. Det virker uansett som Johansing nå har funnet seg selv som artist, og albumtittelen refererer visstnok til den tiden det tok å komme dit.

«Year Away» skal være inspirert av Johansings siste års erfaringer, og åpner med tittelsporet som er en optimistisk og oppmuntrende låt som handler om å ta sjanser og følge sine drømmer. Allerede her merkes de ovennevnte referansene godt med rolig piano og luftig stemmeføring, og slik skal det fortsette. «Old Friend» er en nydelig låt som handler om å gjenoppta et vennskap etter lang tid. Dette er så Carole King det går an å få det. «Last Drop» svever sensuelt av sted med sine elegante 70-tallsvibber, så det er bare å la seg forføre. Singelen «Daffodils» er enda mer svevende, men det er kanskje herfra det begynner å bli vel søtt, men også på grensen til gjentakende musikalsk. Med unntak av den Kate Bush-aktige «Watch It Like A Show» og muligens også «Valley Green», synes andre halvdel av skiva å gå litt på autopilot selv om tekstene både er ærlige, sårbare, drømmende og humoristiske.

Med sin behagelige vokal har Kacey Johansing klart å lage et melodiøst album som både er personlig og universelt. Hun benytter seg av tidløse innfallsvinkler med moderne uttrykk samtidig som vi lyttere sitter igjen med god dose nostalgi. Ti låter fordelt på cirka førti minutter er akkurat passe lengde for Kacey Johansing å vise sitt talent. Til å være delvis selvlært, er det ganske imponerende at hun spiller gitar, bass og tangenter i tillegg til nå å lære seg trommer. «Year Away», som kom i juli, er en pen og pyntelig plate hvor en del av meg tenker at den fortjener flere runder på platespilleren, mens en annen del tenker at et slikt vinyleksemplar fort kan bli en støvsamler. Ikke fordi skiva er svak, men mest fordi det er litt for få knagger og overraskelser som virkelig gjør at man higer etter å dykke ned i materien. Men bevares, albumets stemning passer til varm solbærtoddy og kakao med fyr i peisen. Det skal man heller ikke kimse av.