Metric – «Formentera II»
(Metric Music International, 2023)
I fjor omtalte vi «Formentera»-skiva i gode ordlag. Her er oppfølgeren: «II»!
Gjennom sitt selvetablerte plateselskap, Metric Music International, har de canadiske indierockerne Metric igjen sluppet et ganske så solid album. Årets bidrag til ivrige musikklyttere er enkelt og greit kalt «Formentera II», så får vi se om denne tallrekken fortsetter ved neste utgivelse. Før den tid, må jo «II» under lupen.
«Formentera II» er enda mer lettbeint og stuerein indierock enn «I», selv om det musikalske uttrykket til dels er det samme. Gitaren har fått mer plass, og den gir flere av låtene en stilig vibe; som eksempelvis på låta «Nothing Is Perfect». Like fullt dukker den synthbaserte drømmepopen fra forrige «Formentera» også opp på låter som deilige «Descendants» og «Stone Window». En dance-låt som «Doomscroller» glimrer derimot med sitt fravær denne gangen. Derfor er det mer moro at «Suckers» stikker seg litt ut i den andre retningen med sin grunge-aktige klesdrakt. Piano og el-gitar er ellers fine tilskudd i drømmepoplyden.
Vokalist Emily Haines er som vanlig toneangivende med sin karakteristiske kattemyke stemme, ispedd en herlig dose attitude. Hun kler låtene veldig bra, med unntak av på «Just The Once», som er en disco-indie-fusion, for der blir Haines muligens litt for spak i uttrykket. Ett av høydepunktene er «Days Of Oblivion», med en masse subtile hooks som fester seg som svimle høstfluer til fluepapir. Låta har en herlig flyt og nok variasjoner underveis til at seks minutter virker kort. «Who Would You Be For Me» er også en perle av en låt. Dette er vakker drømmepop som sniker seg godt under huden på lytteren.
«Formentera II» er i stor grad noe ganske annet enn fjorårets «Formentera» selv om det selvsagt finnes likheter. Denne utgivelsen er rett og slett vesentlig mer svevende enn forgjengeren. Låtene til «II» ble skrevet etter at bandet var ferdig med å turnere med første «Formentera», og da tok de grep basert på hva fansen ville høre mer av. Nå har fansen fått det som de ville; Metric er tilbake på indie-sporet. Hvilken kurs Toronto-kvartetten velger ved neste korsvei blir spennende å følge med på. Årets oppfølger står i mine ører tilsvarende sterkt som fjorårets overraskelse fra Metric, og albumet belønnes med samme volumnivå som «I».
