Deilig dukkert

Når Slowdive i dag nettopp har sluppet sitt femte studioalbum siden debuten «Just For A Day» fra 1991, er det umiddelbare inntrykket at Reading-bandet ikke synes å være så voldsomt produktive. Dette er dog en sannhet med modifikasjoner, for fra selve oppstarten i 1989 til dagens blodferske utgivelse, har Slowdive hatt nesten tjue års pause før det selvtitulerte albumet fra 2017 gjenopplivet bandets ånd på plate. De fleste som har fulgt bandet en stund kjenner antakelig aller best til det tretti år gamle gjennombruddsalbumet «Souvlaki». Dette er et mesterstykke av et drømmepopsmykke. Like fullt er det kort vei fra opptur til nedtur i musikkbransjen, og bare to år senere ble Slowdive droppet fra Creation-labelet. Dette skjedde kun kort tid etter at albumet «Pygmalion» ble utgitt. Brutalt, ja, men grunnleggerne av Slowdive, vokalist Rachel Goswell og gitarist Neil Halstead ga seg ikke med dette. Sammen med daværende trommeslager Ian McCutcheon skiftet de bare ham til den 4AD-signerte trioen Mojave 3, og i perioden 1995-2006 produserte de like mange skiver som Slowdive har gjort til nå. I 2014 gjenoppsto Slowdive med Halstead og Goswell i spissen. Med seg fikk de to sentrale figurene tidligere lekekamerater som bassist Nick Chaplin, gitarist Christian Savill og Simon Scott på trommer. Noen års jobbing i kulissene måtte til, og siden den gang har Slowdive vært normalt flegmatiske i produksjonen av svevende indierock-lyd; noe som altså materialiserer seg i deres andre album på de siste seks årene.

«Everything Is Alive» følger naturlig opp albumet «Slowdive». Ikke bare fordi dette er direkte etterfølgende, befinner seg i samme sjanger og er album nummer to på 2000-tallet; aller mest er det fordi denne nye skiva har så veldig gjenkjennelige og gjennomgående Halstead-trekk i tidsriktig drakt, at akkurat dette like gjerne kunne vært skive to på et dobbeltalbum. Slowdive har et eterisk lydbilde som spenner fra det direkte harpevakre toner til psykedelisk shoegaze-landskap. Vokalene til Neil Halstead og Rachel Goswell tvinnes elegant sammen til et behagelig, men like fullt pulserende lydbilde. Albumet er dedisert trommeslager Scotts far og Goswells mor, som begge døde i 2020. Sånn sett formidles tapene og savnene gjennom hele albumet trist, men fint. Bortsett fra at tekstene har en gjennomgående melankolsk tematikk, er det ikke så mange overraskelser på dette albumet. En liten finurlighet, tilsiktet eller ikke, er likevel at deler av singelen «Kisses» virker å være direkte inspirert av U2s «Beautiful Day». I hvert fall linjene som Neil Halstead synger. Man venter kun på klimakset, men istedenfor sporer låta av i kjent Slowdive-stil med herlige new wave-gitarer og like forførende fløyelskyss fra Goswell.

På samme måte som geniale «Slomo» fra forrige album starter «Shanty» denne skiva på engasjerende vis. Det er m.a.o. litt av den samme følelsen selv om den utpregete vokalen denne gangen uteblir. Fortsettelsen med «Prayer Remembered» er også fin med noen vokalharmonier subtilt flettet inn som koring. Fra «Alfie» er vokalen endelig på plass, og på både denne, «Andalucia Plays» og «Skin In The Game» høres for det meste Halstead best. På «Chained To A Cloud» er Goswell igjen mer tydelig før de begge til slutt nesten drar i gang med en blanding av Cocteau Twins og tidlig New Order på «The Slab». Åtte låter på drøye 40 minutter er godteri for ørene om man trives i terrenget hvor Beach House står støtt mens Ringo Deathstarr og Mazzy Star skinner på Mogwai og Pale Saints og andre assosierte artister. Noen vil sågar si; at liker man My Bloody Valentine, liker man Slowdive, men det er ikke sikkert det er fungerer slik om man snur pila. Slowdive er vesentlig snillere enn som så.

Det er egentlig vanskelig å plukke ut noen ordentlige favoritter her, for låtene henger så bra sammen at det er helheten som må vurderes. Musikken er på en måte minimalistisk og klangfull på samme tid, og kombinert med smakfulle melodier suser Slowdive-konseptet videre med uforminsket styrke i et vell av soniske lyder. Dette er et flott album med fine rytmer, svevende shoegaze-gitarer, noe retro-synth og selvsagt den strålende dualismen i stemmebruken til Halstead og Goswell. Summen blir den særegne stemningen. Produksjonen er brillefin, og alle drømmepop-lagene gjør at lytteren nærmest får en overjordisk opplevelse. «Everything Is Alive» er bare å nyte på september-månedens første dag, for dette er en god start på en passe lang og Slowdive-preget høst.