Eddie Vedder – «Earthling»
(Seattle Surf, Republic Records)
To år etter at Pearl Jam slapp «Gigaton», og akkurat 30 år siden jeg så dette bandet live i Oslo en passe luftig februardag, kommer Eddie Vedder med sitt tredje soloalbum, og plutselig var det som det hele falt på plass.
Mannen som er mest kjent som frontfiguren til ovennevnte Seattle-band, samt lekekameraten til Soundgardens/Audioslaves Chris Cornell i Temple Of The Dog-prosjektet, har oppnådd kultstatus og kan i prinsippet tillate seg å lage hva som helst til pliktoppfyllende følgeres og litt over middels musikkinteressertes uforbeholdne aksept. Dersom du er blodfan av gammel grunge, sitter dønn fast i 90-tallsklisteret og samtidig fortsatt tviholder på tømmehoggerskjorta, finner du sannsynligvis kun et mindre knippe låter som minner deg om fordums tid. Selv ville jeg bare gått rett til finfine «Brother The Cloud», sendt en tanke til Chris Cornell og tatt en snarlytt på «Good And Evil» og «Rose Of Jericho», og så er vi ferdige.
Hvis du derimot ønsker å høre Eddie Vedder leke med flere variabler, er det bare å spille hele skiva, for her er det overraskende mange retninger å gå i. «Earthling» inneholder et nyladet batteri av gammel kreativitet, og noen kjente støttespillere har han også med seg. Stevie Wonders umiskjennelige munnspilltraktering høres godt på «Try», og Elton John stepper inn på «Picture». Begge disse låtene bærer preg av gammaldags poprock, og med en typisk McCartney-aktig låt i «Mrs. Mills» har vel Mr. Vedder komplettert oldies-pakka til tross for at Sir Paul selv ikke bidrar fysisk som de andre gamle hestene. Da er det selvsagt helt naturlig at The Beatles-kompisen Ringo Starr slår noen trommeslag som kompensasjon.
Under visse forutsetninger er «Earthling» en ganske god plate hvor de sterkeste låtene er Eddie Vedder som Peter Gabriel på åpningskuttet «Invincible», Eddie Vedder som Tom Petty på «Long Way», Eddie Vedder som Sivert Høyem på «Fallout Today», og Eddie Vedder som mest seg selv på «Power Of Right» og «The Dark».
Så var det perlen «The Haves». Dette er låta du skal sette på når du er i det tankefulle hjørnet. Papparock kan være ganske bra å lytte til, så lenge man ikke blir altfor sentimental og nostalgisk, og nettopp den balansegangen synes mannen å klare perfekt med piano og lette strykere uten å virke pompøs.
Mesteparten av albumet er så atypisk Pearl Jam-universet, at dette egentlig bare måtte bli et soloalbum. Det virker rett og slett som om Vedder har spilt inn en egen samlekassett med musikk han personlig er oppvokst med, og til tider har smuglyttet på de siste femti poprockårene. Men det er jo ikke så underlig at en rocker på snart seksti år, med en svær kredibilitetsblokk i skjortelomma, ønsker å gjenoppleve rocken som preget store deler av verden før grungen slo inn for fullt.
Når dette er sagt, er nesten det fineste øyeblikket den aller siste låta «On My Way» hvor Eddie Vedder inkluderer sin fars vokal. Det såre er at lille Eddie kun møtte sin biologiske far noen få ganger før han døde, men det fine var at han, ad tilfeldige omveier, fikk tak i både bilder av sin far i øvingslokaler og noen låter som opphavet sang på. Lytt til strofen «I’ll be on my way…», og man kan tolke det som en siste hilsen fra far i himmelen til jordboersønnen. Og kanskje det nettopp var det.
