Tove Bøygard – «Kaldt vatn»
(Lucky B Records, 2023)
Hallingdals folkrock- og americana-dronning hiver en stor bøtte med kaldt vann i storsamfunnets ansikt for å få det til endelig å våkne opp.
Som på de tre foregående albumene, «Blåe Drag», «Jord» og Eld» i Tove Bøygards konseptuelle kvadrologi, videreføres tematikken av samfunnrealistiske og sosiopolitiske betraktninger på hennes siste utgivelse «Kaldt Vatn». De ti nye låtene er forankret i et solid fundament hvor hardtslående oppriktighet blandes med såre funderinger. Her sendes også signal om karakterstyrke og optimisme, og med vann som hovedelement denne gangen, er ringen endelig sluttet.
Tove Bøygard har lang fartstid innen norsk musikk, og hun har tidligere utgitt flere plater med lillesøsteren Anita, samt bidratt på en rekke samarbeidsprosjekter med andre artister. «Kaldt Vatn» er, totalt sett, hennes femte soloalbum, men i denne kvadrologien, som berører de fire klassiske elementene: vind, jord, ild og vann, fullendes denne med album nummer fire. Hva har så oldtidens Empedokles’ teorier med Tove Bøygard å gjøre, tenker du kanskje? Jo, som Empedokles, filosoferer Tove over verdensordenen samtidig som hun går svært konkret og systematisk til verks. I hennes tekster er det jordnære forbindelser og fysiske lover som gjelder der hun skildrer mellommenneskelige relasjoner og deres skjebner på kloss hold. Elementene er gjennomgående, og noen ganger også ubehagelige. Som et lite menneske i en stor verden kan man navigere i ulike retninger, stå støtt, brenne seg, eller få seg en skikkelig kalddusj.
Til tross for den noe kjølige tittelen, er albumproduksjonen, gjort i Freddy Holms studio, ganske varm, og følelsen er at man er litt tilbake til «Blåe Drag». Like fullt er denne miksen av folk/roots og americana akkurat så passe røft produsert at man merker at skiva har den nordiske ånden over seg. Om det går an å beskrive Tove Bøygards tekster, er hun som en annen visepoetisk hallingdøl, Stein Torleif Bjella; nedpå, men rett på sak, og hun har formidlingsevne om de nære ting som Hilde Heltberg. Tove kan være brutal og underfundig som Thåström, og hjertevarm og dønn ærlig som Patti Smith. Dryss gjerne på med grovere instrumentelle støvkorn som eksempelvis kjennetegner 16 Horsepower og The Sadies, og bland det godt inn i Tove Bøygards verden. Da får man et folk-rockete og visekunstnerisk særpreg som bare må anerkjennes. Skulle du ha behov for norrøn stemning mikset med amerikansk prærie-roots i lydbildet, er det bare å la seg rive med av «vikingkoringen» og de suggererende rytmene på tittelsporet samtidig som man kan reflektere om man er klar for en dag å stå til rette for sine handlinger i livet. Eller for alt man lot være å gjøre. For med Toves granskende blikk, er ikke vårt sosialdemokratiske samfunn så gildt og rettferdig som mange ynder å påstå fra utsiden, og ønsker man å utgjøre en forskjell i positiv forstand, eller skal sannheten om tingenes tilstand bare forties?
Albumet åpner med «Brest» der teksten har sitt utspring i en samtale med faren som forlot det jordiske liv i fjor. Tross trange kår, hardt arbeid og nøysomhet gjennom hele livet som en av tekstlinjene beskriver: «evig liv på sparebluss», svarer faren ettertenksomt at han aldri har tenkt på et annerledes liv om han så hadde kunnet endre på historien. Singlene «Nøkken» og «Sumarregn» er ganske så motsatte av hverandre, både tematisk og musikalsk. Der nøkken, med sin mørkere stemning og drivende rytmer, illustreres som indre uro, og at kreftene brukes til å kjempe mot følelsen av aldri å strekke til, er sommerregnet vesentlig lystigere og harmonisk. Lykkefølelsen som tekstforfatter Bjørn Lindquist kjente på da han oppdaget Lisa Aisatos bilde «Sommerregn», ga inspirasjon til linjene. Tove Bøygard synger med behagelig ro, og formidler lett dansemodus med vanndråper i sommerland. At småkryp noen ganger må børstes bort, er også en del av den duggfriske sommeridyllen. Det er så mange stilige finurligheter på plata, og ordet snabelvampyr, må være en av de bedre betegnelsene på lenge.
En betydelig mer alvorstung låt er hjerteskjærende «Skam» som omhandler egenopplevd mobbing i ungdomstiden, hvor fasaden var viktig å holde selv om hun var knust innvendig. Mobbing forekommer dessverre uansett generasjon og tidsalder, og problematikken, kanskje særlig i skolen, er fortsatt høyst reell. At flere mobbeofre kommer seg styrket ut av slike opplevelser er en mager trøst, når arrene alltid vil være der. Det er like fullt godt å vite at det er lys og balanse som synes å prege Toves sfære i voksen alder, og på både «Driv I Land» og «Blind», beskrives det å finne kjærligheten, falle til ro og samtidig ha et inderlig ønske om alltid å kunne se og være med sin kjære. Slik sett henger disse to separate låtene på en måte sammen.
Opphavspersonen(e) til den italienske partisanersangen fra 2. verdenskrig «Bella Ciao», vet man ikke, men teksten er oversatt til nynorsk, og med få linjer som: «ja, kameratar, om eg skal døy no / så ta meg med, ja ta meg med» og «ja, denne blomen, er partisanens / som for vår friheit gav sitt liv», bør man kunne reflektere over hvilke eksistensielle tanker folk i slike situasjoner må gjøre seg. Dette er sterke saker, og fortsatt brennaktuelt. Med denne avslutningen om kampen for tilværelsen, er det lov å ta en pust i bakken. For «Kaldt Vatn» er, som de øvrige utgivelser i denne kvadrologien, intens, men også vakker. Vakker fordi hjertet til Tove Bøygard er så til de grader utenpå skjorta, og vakker fordi hele ensemblet hennes, med den durkdrevne bassisten Jørun Bøgeberg, rytmemaker Eivind Kløverød på trommer og multiinstrumentalist Freddy Holm på alt av strenger, fungerer som en optimal musikalsk enhet.
Tiden fra Toves «rett-fra-levra»-materiale ble meislet ut i egen skrivestue med kassegitar i hånd, til innspillingen i Kleiva Studio i Halden, har vært vel anvendt. For nå har dette musikalske firkløveret smeltet sammen nok en solid plate. Og selv om det virker å være rom for enda mer riffing i lydbildet, er arrangementene mer enn fine, og tekstene er uansett så uttrykksfulle, at Tove Bøygard bør kunne kalles en av Norges beste folkrockpoeter. Og du…om du leter litt i tekstene, vil du sannsynligvis oppdage at formuleringen «kaldt vatn» er elegant flettet inn i en annen tekst enn tittelsporet på plata. Det gir mening, så det er bare å ta et dypdykk når albumet er ute på strømmetjenestene 15. september. Og de som har gått til anskaffelse av skiva i fysisk format, har jo allerede skjønt at denne er verdt å lytte på.
Alle bilder: Espen Liane
