Voyager – «Fearless In Love»
(Season Of Mist, 2023)
Festlig progpoprock fra Down Under.
Bandet fra Perth i Australia, sist sett i et tvilsomt sidesprang i Eurovision Song Contest med en niendeplass, er tilbake med et helstøpt album som ser tilbake i tid. Vi snakker 80-talls poprock med massevis av synth, i en fusion med nymotens progrock. Selv om Voyager har deltatt i ESC, er de på ingen måte noviser som søker rask berømmelse. De startet allerede tilbake i 1999, og har siden den gang gitt ut åtte album, dette inkludert. Det er ingen grunn til å dvele ved fortiden, men det har naturligvis skjedd mye siden 1999, både med bandets besetning og musikalske formidlingsevner. Hele ni personer har kommet og gått. Praktiserende advokat og vokalist/keyboardist Daniel «Danny» Estrin er eneste originalmedlem, og han leverer distinkt og gjenkjennelig vokal.
«Fearless In Love» spenner ganske vidt, med alt fra noe tilnærmet filmmusikk og helt til skikkelig røffe gitarpartier traktert av Simone Dow og Scott Key. Variasjonene er noe av det som gjør Voyagers utgivelser interessante. Albumet byr på 11 låter, og mange av dem er virkelig bra. «The Best Intentions» åpner festen, og gir lytteren en grei indikasjon på at Voyager fortsetter i sitt vante spor. Dette er signaturlyder med massevis av synth, gitar og stødig vokal. «Prince Of Fire» kan virke noe rytmisk rotete, men de har en velfungerende plan med denne også. For både de gode hooksene og de melodiske partiene rydder opp og gjør låta vellydende. Singelen «Ultraviolet» er i overkant forutsigbar og lite oppfinnsom. Make Them Suffer-vokalist Sean Harmanis er gjesteartist på låta uten at det hjelper i det hele tatt. Det er ikke fryktelig ille, men likevel under den generelle standarden som «Fearless In Love» ligger på. «Submarine» fyker av gårde som en god 80-tallslåt, og det er nesten så man venter på at Billy Ocean, av alle, skal gripe vokalen. Men den gang ei, og det er helt greit, for dette utvikler seg til å bli en glimrende oppstemt Voyager-låt.
«Promise» er i mitt hode det åpenbare valget til å være en single, men sånn ble det ikke da dette var låta de spilte i ESC-finalen. Denne er pop-preget med lettforståelige hooks som fester seg på hjernen kjappere enn fluepapir, og strengt tatt burde de vel vunnet hele konkurransen. Men når gamle travhester fra Sverige deltar samtidig, er jo løpet kjørt med mindre man stiller opp med fele eller bart. «Twisted» fortsetter den gode trenden til «Submarine» og «Promise». Denne er melodisk oppstemt og fartsfylt, og er en av de bedre låtene. Miksen av gode vokallinjer og fyldig gitar sitter som rips i vaniljesaus. «Listen» henger seg på «Twisted», men her tar de seg tid til noen progga øyeblikk også. Ikke er det så dumt å bryte opp tempoet heller, for låta er lesset med godteri for melodikere. «Gren» avslutter festen på glimrende melodisk vis, og etterlater en trang til å høre mer Voyager. Og da er man så heldig at man for eksempel kan gå tilbake til albumet «Ghost Mile» fra 2017, eller bare begynne på spor nummer 1 igjen, og høre seg mett.
Med «Fearless In Love» leverer Voyager omtrent som forventet med melodisk likandes musikk for alle som har et snev av rytmefot. Det er så mange hint og referanser til tidligere tiår, godt pakket inn i lystbetont formidling, at det blir umulig å forholde seg uengasjert og likegyldig til det som serveres. Til tross for et par forutsigbare øyeblikk, har en uke med «Fearless In Love» gjort mitt musikalske humør bedre enn på lang tid. Guff opp anlegget og spill naboene sure, her skal volumet skrus til en frisk nier.
