Albert Hammond Jr. – «Melodies On Hiatus»
(Red Bull Records, 2023)
The Strokes-gitaristen har vært overdrevent produktiv, men det får man vel tolerere.
Som låtskriver og gitarist i The Strokes i 25 år, og nå med fem soloalbum på CV-en, samt sønn av mannen som sang «It Never Rains In Southern California», er Albert Hammond Jr. selvfølgelig marinert i melodiøs pop og rock. På sitt siste, nærmest eviglange, album «Melodies On Hiatus», navigerer han tålelig greit uten Julian Casablancas og resten av The Strokes. Det er helt åpenbart at han er mer enn kun deltaker i bandet, for flere av låtene på dette soloalbumet er skyggebilder av The Strokes’ katalog. Skygge er muligens litt slemt sagt, for noen av disse låtene ville nok kunnet sklidd inn på et The Strokes-album eller to også. Det er særlig nærliggende å sammenlikne både lydbildet og produksjonen her med The Strokes’ seneste utgivelse «The New Abnormal» fra 2020.
«Melodies On Hiatus» starter med «100-99» og det er umiskjennelig The Strokes i starten. «Is This It» (uten sammenlikning for øvrig) står skrevet over de første par minuttene helt til GoldLink rapper noen strofer, og Hammond Jr. gjør noe så usannsynlig korka som å bruke en voice box mot slutten av låta. Med 18 låter igjen var det bare å krysse fingrene for at neste ikke fortsatte i samme stil. «Downtown Fred» startet dog ikke lovende med forutsigbare synth-trommer, og snart var det hakket før det ble farvel her i gården. Gudskjelov jobbet Hammond Jr. seg delvis opp av gropa med «Old Man». Dette er ingen Neil Young-cover, men snarere en 60-tallsaktig poprocklåt med litt eldre Strokes-dryss på toppen. Håpet er alltid lysegrønt, men det tar tid før den ordentlige grønnfargen viser seg. Hadde det ikke vært for at mannen er fra The Strokes, og at forrige soloalbum «Francis Trouble» hadde godlåter som «Tea For Two» og «Set To Attack», ville resten av dette dobbeltalbumet vært mindre motiverende å ta fatt på.
Takk og lov har Albert Hammond Jr. gode kontakter, så når trommeslageren fra Arctic Monkeys, Matt Helders, og Billy Idol-gitarist Steve Stevens hjelper til på «Thoughtful Distress», begynner det å ta seg opp. I hvert fall noe. Stevens er også kjent som strengevrenger på eksempelvis «Top Gun»-temaet og Michael Jacksons «Dirty Diana», men akkurat her bidrar han med en form for «Hotel California»-lyd i kreativt 80-tallsgitarfrislepp. Gøyalt nok virker deler av denne låta, rent rytmisk, også å ha undertoner av «Billie Jean» i seg. Her er det så mange lyd- og melodireferanser at man nesten må trekke litt på smilebåndet. Derfor fortsetter lytteferden mot et tosifret låtantall. Med unntak av et blaff av Chicago anno 1984, er skiva med «Libertude» som retningsviser endelig på rett spor.
«Dead Air» viser igjen at Albert Hammond mer enn et The Strokes-medlem. Han er heller ikke ulik Julian Casablancas i måten å synge på. Dette er en av de absolutt bedre låtene på skiva. Andre passe hyggelige saker er «One Chance» og «Home Again». Disse er nok litt «lette», hørt med The Strokes-ører, men det pop-rockete tempoet og gitartrakteringen gir et anstrøk av New York-bandets kopling likevel. Sistnevnte minner litt om lesten låtskriverparet Chinn/Chapmann brukte for artister på 70- og 80-tallet. «Never Stop» er vel en slags Rolling Stones-hyllest. «Start Me Up» bør være grei assosiasjon, men samtidig høres det ut som Björn Skifs tilfeldigvis ramlet innom. Rainey «Rainsford» Qualley, bidrar forresten med god vokal på et par låter. Med «Alright Tomorrow», som framstår som en hybrid av piano-soul/jazz og discolåt, runder Rainsford det hele av på elegant og stilsikkert vis, uten at Hammond Jr. selv synger en eneste strofe.
«Melodies On Hiatus» er faktisk tretti minutter lengre enn foregående skive fra 2018. Til tross for en noe uryddig start, er inntrykket at årets album inneholder flere gode spor. Det skulle bare mangle når det er hele 19 av dem. Oppfinnsomheten kunne strengt tatt vært større og øksa kunne gjerne ha svingt litt ekstra, for i prinsippet er halvparten av materialet mer enn nok. På den annen side er dette en plate som bare kan surre og snurre, for der ute et sted vil familier kjøre av gårde med et timelangt soundtrack direkte knyttet til sommerferiene sine. Helt alene i produksjonslinja var The Strokes-gitaristen heller ikke, for med et arsenal av melodier trengte mannen tekster. Valget falt på et langdistansesamarbeid med den canadiske låtskriveren Simon Wilcox. Skal man tolke kildene, skrev hun (jepp, hun) tekster til omtrent 30 låter som var blitt oversendt. Om det var hun som kuttet flere av dem slik at «bare» 19 gjensto, sier historien ingenting om.
Det er ingen tvil om at Albert Hammond Jr. har sans for popmelodier, og han kan sine riff. Like fullt kan man lure på om mannen ikke bare har riffkløe, men at han faktisk har et enormt musikalsk hull å fylle. Alt skal med, liksom. Uansett må den samlete konklusjonen ha vært at et dobbelt dobbeltalbum ville blitt i overkant mye å fordøye. «Melodies On Hiatus» er fin nok, men den krever garantert opphold innimellom. Med mindre man er et akk så raust blodfan av The Strokes, da.
