Fornøyelig filur

Denne amerikanske barne- og ungdomsstjerna fra TV-serier og filmer, fant for flere år siden ut at hun også ville være musiker. Og det har hun klart rimelig godt. Både som vokalist i indiebandet Rilo Kiley og som soloartist, har hun allerede et tosifret antall utgivelser på samvittigheten. Nå er Jenny Lewis ute med sitt fjerde ordentlige soloalbum «Joy’All». Hun har vært voksen en god stund, men hun er fortsatt leken der hun opprettholder den friske fandenivoldskheten og det lure skråblikket som har fulgt henne gjennom store deler av karrieren. Bare albumtittelen «Rabbit Fur Coat» fra 2006, i samarbeid med The Watson Twins, vitner om en dame som gir litt blanke i konvensjoner og lettkrenkethet. På etterfølgeren «Acid Tongue», som må anses å være den reelle solodebuten, fortsetter hun å være i det politisk ukorrekte hjørnet. Jenny Lewis reiste videre med «The Voyager», og nå forsøker hun altså å følge opp den kritikerroste forgjengeren «On The Line» fra 2019. Det er ikke lett, men jaggu er dama inne på noe veldig underfundig og kult her også. Det bare å smile og nynne for seg selv når man lytter på subtile og mer eksplisitte tekster i et salig snurr av alternativ country/folk- og indierock.

Albumet starter med den passe susete «Psychos» hvor vokalen flyter bra i et slags Fleetwood Mac-landskap anno 1977, med litt steelgitar innimellom. Tittelsporet er en gøyal sak som starter som en nedtonet «Brother» av Matt Corby, men der stopper også «likhetene». Dette er en rytmisk låt basert på lett klapping, enkel bassgang og vispetrommer. Det er passe eksotisk med jazz-liknende eksperimenter, og av alle ting, tenker jeg at Morphine fint kunne laget noe sånt. «Joy’All» må nok tolkes som et slags motsvar til utsagnet en person Lewis en gang møtte. Vedkommende hadde ingen tro på jakten etter lykkefølelsen. Lewis’ umiddelbare tanke var noe sånt som: «Wow, how unfortunate!», og dermed var tittelen på skiva klar. Med «Puppy And The Truck» er country-taktene klarere enn foregående låter, og apropos lekenhet; i videoen starter Jenny dagen i rosa kanin-onepiece før hun, på veien til konsert, får selskap av Harry Styles i hundekostyme. «Puppy…» er forresten en valp som Lewis, litt ut av det blå, fikk av en kompis, og som dermed ble med som reisefølge på daværende turné.

Selv om Jenny Lewis er i andre halvdel av 40-årene, er ikke «Joy’All» nødvendigvis en midtlivskriseplate. Den er snarere en oppstemt injeksjon av fascinerende og trippelbetydende finurligheter som omhandler mellommenneskelige relasjoner, hvordan man selv fungerer som person, samt selvpleie på det åndelige planet. «Love Feel», «Balcony» og Chain Of  Tears» er også ganske så country-inspirerte, og særlig sistnevnte låt med den pleonastiske setningen «if it ain’t right, it’s wrong» avsluttes stilig med kort og eventyrlig harpetryllestøv. «Apples And Oranges» er en søt countrypop-ballade som starter med Tom Petty-grep, mens chille «Giddy Up» og «Cherry Baby» snurrer mer rundt i americana-sporet. Den smeltende easy listening-aktige låta «Essence Of Life», høres ut som en oppfølger til Faye Websters «In A Good Way» influert av Alice Phoebe Lou.

Jenny Lewis er smart, og tekstene har ofte en viss grad av frivol snert som eksempelvis: «I’m not a psycho/I’m just trying to get laid» og «my forties are kicking my ass and handing them to me in a margarita glass». Man kan nok anse den røde tråden for å være knyttet til et relativt stort country-garnnøste, men det er mange flere elementer her. Lewis leker seg med innslag av blues, jazz, rock og 60-tallspop i tillegg til den åpenbare country/folk-lyden. Måten hun blander inn de ulike nyansene med positiv energi og vidd, gjør at de ti låtene som til sammen utgjør en drøy halvtime, er mer enn verdt å bruke tid på. Produksjonen på «Joy’All» er finfin, og liker du Sharon Van Etten, Aimee Mann og Neko Case, bør du i hvert fall du gi Jenny Lewis en sjanse. For egentlig er det bare å si: «Joy’All» til alle.