Half Moon Run – «Salt»
(BMG, 2023)
Gjenfunnet oppskrift benyttes på Montreal-gjengens nyeste poprock-skive.
Jeg ble introdusert for canadierne i Half Moon Run for i underkant av ti år siden. Altså omtrent et par år etter at debutalbumet «Dark Eyes» ble utgitt. Til tross for at singelen «Full Circle» var kul nok og låta «Nerve» var en svært melodiøs introduksjon til enda et indierockband fra Canada, tenkte jeg der og da at dette ikke var veldig nytt og spennende. Likevel var det et eller annet som gjorde at jeg forble i lyttemodus. Så smeller det fra en kompis: «hør på «Drug You»!«, og jaggu. Da falt bitene på plass. Half Moon Run er litt som jeg antar at miksen av Local Natives, Gaz Coombes og Portugal. The Man ville hørtes ut om de teamet opp. Men den logistikken trenger vi ikke å bruke mer tid på, for her er det bare å gå tilbake til start. Half Moon Run fikser denne jobben godt uten alle andres innblandinger.
Tilbake til start er Half Moon Run besetningsmessig også. De startet som en trio, ble en kvartett på de to neste utgivelsene, og nå består bandet igjen av de opprinnelige medlemmene Dylan Phillips, Devon Portielje og Conner Molander som herved presenterer sitt nyeste album «Salt». Lydbildet preges fortsatt av lette, lagdelte rytmer, synth-partier, kalkulerte strykerseksjoner og behagelige vokalharmonier, som i perioder tenderer til å framstå som velfungerende jamsessions. Dette er ganske karakteristisk for Half Moon Run, og «Salt» er en plate som bedrer seg brukbart ved hver lytterunde.
Når «Salt» starter med «You Can Let Go», får jeg en umiddelbar følelse av at dette er en slags «Drug You 2» med ekstra pop-hooks. Dette er rett og slett en brillefin radiolåt. «Alco» fortsetter i samme spor med smygende synth-teppe som svøper Devon Portieljes vokal pent inn. Trikset til Half Moon Run, er nok at alle tre medlemmer får bidra med sine stemmer i elegante gruppeharmonier i tilmålte doser og fornuftig fordelt. Derfor oppleves dette aldri som for mye av det gode. Og det er uansett Portielje som leder an. Som på tidligere album består «Salt» av rolige og hurtige indiepop-låter kombinert med folkrock-elementer, som igjen utgjør en sømløs helhet. Sangenes følelsesmessige innhold kan tolkes som et uttrykk for trioens håp om bedre tider; underforstått at ting inntil nylig har vært vanskelig her i verden. Det blir likevel for lett å dra post-pandemikortet hver gang artister formidler angsttendenser og mellommenneskelige grublerier, så da oppfordrer jeg heller til å fokusere mer på melodilinjene og produksjonen her. En låt som «Goodbye Cali» med sitt lette pianospill, er av en slik karakter at selv Paul Weller kunne vurdert den inn som bonusspor på The Style Councils strålende «Café Bleu». Tittelsporet er også en snill sak, men denne svever bare rundt så lenge arbeidsminnet er påskrudd. Akkurat det kan være et tveegget sverd, for låta er egentlig like behagelig der og da som den er forglemmelig etterpå.
«Salt» har en gjennomgående klar produksjon, og det meste flyter ganske så pent. Låtmaterialet er jevnt over bra, og med tanke på oppbygning og lydbilde kan det trekkes flere paralleller til «Dark Eyes»-skiva. For Half Moon Runs fjerde langspiller inneholder ingredienser som fremdeles baserer seg på den noe merkelige kombinasjonen av letthet og melankoli. Sammen med de rytmiske arrangementene skal Devon Portieljes stemmebruk ha en del av æren for at pila peker mer i retning av subtil folkpop enn søtladet popjamring. For egen del foretrekker jeg første halvdel. Skiva starter som en hyggelig tur ute, men som etter hvert går litt på siget før kvelden gradvis ebber ut med den mest åpenbare visefolk-låta «Crawl Back In», og man tusler hjemover. Ganske fornøyd, men litt trøtt.
