The Lemon Twigs – «Everything Harmony»
(Captured Tracks, 2023)
Kan det bli for mye med 13 låter hvor vokalene er på høydehusnivå med F. R. Davids «Words» eller Christopher Cross’ «Arthur’s Theme», og som får Dennis DeYoung og Todd Rundgren til å virke grovrøstet?
Brødreparet fra Long Island, som kom til verden mot slutten av nittitallet, har vært tro til sitt særegne vintage-preg siden de startet karrieren for snart ti år siden. Brian og Michael D’Addario gjorde sine første musikalske krumspring allerede før de fylte 20 år. Kassetten «What We Know» ble utgitt i opplag på 100 eksemplarer før gutta ble fanget opp av 4AD, og de fikk albumdebutert med «Do Hollywood» i 2016. «Everything Harmony» er duoens fjerde langspiller, og det er ingenting i veien med produktiviteten og kreativiteten selv om nesten all inspirasjon synes å være greit forankret i 60- og 70-tallet.
Det er selvsagt ikke noe feil å være inspirert av ovennevnte tiår, og etter at The Lemon Twigs ga ut sin frittstående single «Foolin’ Around/Tailor Made» i 2018, var det håp om at albumet «Go To School» samme år, skulle følge opp med tettpakket vintage-moro av høy klasse. Skuffelsen var derfor rimelig stor da det viste seg at konseptalbumet om en røykende sjimpanses utfordringer på skolen slett ikke var av samme musikalske karakter som denne eminente doble A-siden. Forrige album «Songs For The General Public» gikk dermed litt i glemmeboka her i gården, før påminnelsen om årets «Everything Harmony» klokket inn noen lyttesesesjoner.
Skiva starter søtlig og visepoppete med «When Winter Comes Around», og tempoet økes et lite hakk med «In My Head». Låta har harmonier der D’Addario-brødrene omdanner sine visuelle flagrende gevanter til trivelig hippiestemning i form av tostemt hmmming og summing. «Corner Of My Eye» og «Any Time Of Day» fører ferden videre inn i det snilleste indiepoplandskapet man kan tenke seg. Store deler av albumet har klare innslag av retro-britisk/amerikansk pop, selv om mesteparten, med unntak av de åpenbare Beach Boys-referansene, virker å være på eldre britisk Top Of The Pops-nivå. «What You Were Doing» er en av de bedre låtene hvor gitar og koring er fyldigere enn de foregående. Dette er en melodi som Big Star kunne kost seg med. Samtidig sniker det seg inn en følelse av at Brotherhood Of Man og Sandie Shaw skal kunne dukke opp når som helst. Med eller uten sko. Sannsynligvis uten. For helt ærlig leder D’Addario-brødrenes lekne, rene og lyse vokaltoner rett inn i et sjarmerende hippiekollektiv som ikke helt kjenner sin egen begrensning. Eller kanskje det er altfor ekspansivt?
For eksempel valser «Born To Be Lonely» seg av gårde med musikallyd hvor forestillingen om lirekasser og tivolikaruseller fra mellomkrigstiden slår inn for fullt og kræsjlander i 70-tallets reiseradiomodus. Noen ørsmå drypp av en slags rolig The Jayhawks-gitarklimpring på «Everyday Is The Worst Day Of My Life» trekker tankene litt mot indie-americana anno tidlig 2000-tall. I all enkelhet viser vel dette at tidsintervallet 1965-75, som er hovedkilde til The Lemon Twigs’ utøvende eskapader, har sine avvik. De synes også å hente elementer et godt stykke i begge retninger utover denne antatte epoken. Når «What Happens In The Heart» starter som en Wings eller Beatles-låt, men fort går over i Air Supply-koring og overdådige strykerarrangementer, begynner utålmodigheten dog å bre seg. For musikken kan oppleves som noe gnagende over tid. Det skal likevel sies at «Ghost Run Free» er en opptur av en pop-tur, men skivas totale blanding av gammel eurovisjon, kvasi-euforisk nostalgi-pop og easy listening kan rett og slett bli for mye av det voluminøst gode. Om tittelsporet hadde kommet tidligere på skiva, kunne den vært lettere å svelge – repeterende nynning, musikalfioliner og lyse blåsere til tross. Avslutningen «New To Me» er helt OK, men nå er det egentlig greit at siste spor er spilt.
At New York-brødrene Brian og Michael D’Addario er talentfulle, er det liten tvil om. De synger og trakterer en mengde instrumenter. Begge spiller alt fra små til store strenger, tangenter og trommer, samt at storebror, Brian, blåser ut et par trompettoner på toppen av det hele. Det er altså intet å si på innlevelse og innsats. Like fullt er det en del rariteter på «Everything Harmony». Flere av de tostemte harmoniene er fine nok, men de framkaller også usikkerheten om helheten er harmonisk nok. Noen ganger tenker jeg at en del av dette er ganske fint, og andre ganger får jeg nesten fnatt av å høre på den malende lyden av kosekoring. Det er mulig at skiva virker i overkant lang fordi musikkstilen er så pompøs og teatralsk. Men for all del; det er kvalitet nok å spore, bare man skrur tålmodigheten opp en del hakk. Og såpass bør man gjøre for kunstnere. For The Lemon Twigs er nettopp det.
