OTTTO – «Life Is A Game»
(ORG Music US)
Når ungdommen overtar.
Da trioen fra Los Angeles utga sitt selvtitulerte debutalbum i 2020, tok det på ingen måte av. Det manglet retning, og alt var et virvar av funk, punkrock og metal. I tillegg bar det preg av bandmedlemmenes rimelig unge alder. Men tenåringer er ivrige og lærer raskt. Derfor begynte de fluksens å jobbe med bedre ideer, og skrev seg gjennom pandemien på samme måte som en rekke mer rutinerte band. Tematikken og tekstene på «Life Is A Game» handler, ikke helt overraskende, om følelser knyttet til en verdensomspennende og lammende lockdown, og om det å ha det gøy på fritiden.
OTTTO stiller ikke uforberedt på suksess denne gangen, for nå har de med seg et strålende støtteapparat. En rykende fersk nettside og merch-kolleksjon er på plass, så herfra og utover er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Noe av dette kan skyldes at bandet huser et relativt kjent etternavn som trakterer bassgitar; Tye Trujillo er ingen ringere enn sønnen til bassisten i Metallica, Robert Trujillo. Akkurat dette gir god medvind i seilene når musikkbransjens uforutsigbare sjøer skal krysses. Som en funfact kan det nevnes at OTTTO i disse dager turnerer med bandet Bastardane, der Castor Hetfield, sønnen til James Hetfield (selvfølgelig også Metallica) er med.
Det er på sin plass å frykte teenage punkrock etter det første møtet med åpningslåta «My Pain», men heldigvis er det ikke den veien denne gjengen går. For det riffes og basses i retning av både melodisk og trashy-ish metal, og inspirasjonskildene skinner klart igjennom på en positiv måte. Bassist Trujillo får en masse plass i låtene. Så gjør også gitarist og vokalist Bryan Noah Ferretti. Trommis Patrick «Triko» Chavez gjør seg heller ikke bort. «Night Howlers» underbygger nettopp dette. Låta begynner med bassintro, før den går over i skikkelig fete riff. Dette er en av albumets bedre bidrag hvor det meste henger bra sammen fra start til slutt.
«Scopa» freser av gårde i en fusion med inspirasjon av tidlig Metallica og Megadeth, og som brytes opp av et grungy refreng nå og da. Låta er forfriskende i den forstand at man ikke helt vet hvilken vei de tar rundt neste sving. Assosiasjonene til grunge er ikke tilfeldig, for her finnes det flere enn én referanse til Nirvanas musikkbibliotek. «Let Them Return» og «Ride Low» har, som mange av de andre låtene distinkte riff, ganske så tøffe riff også. Like fullt kan disse bli litt masete med sine hyppige repetisjoner og rytmegitaranslag.
«Life Is A Game» er en noe ujevn, men absolutt hørbar sak. OTTTO viser at de vil kunne bringe metal-sjangeren videre til jevngamle og kommende generasjoners ører. Bare av den grunn fortjenes det en klapp på skulderen. Produksjonen er bra, og det er lett å høre at bandet prøver å finne noen nye veier i et ellers så velkjent landskap. Tidvis flommer de dog over av forskjellige ideer i samme låt; noe som igjen bidrar til nevnte ujevnhet. For min del er OTTTO definitivt et friskt pust, og jeg ser fram til fortsettelsen. Volumet for «Life Is A Game» skrus herved til et hederlig nivå, og disse Venice Beach-baserte gutta kommer garantert med enda mer å glede seg over etter hvert.
