Natalie Merchant – «Keep Your Courage»
(Nonesuch Records, 2023)
10.000 Maniacs’ tidligere frontfigurs ønske om å forene verden i et vell av religiøse skikkelser og mytiske figurer, er like ambisiøst som musikalsk trivelig.
Natalie Anne Merchant er den strålende vokalisten som solodebuterte med «Tigerlily» i 1995, og som snart et tosifret antall utgivelser senere er ute med «Keep Your Courage». Selv om presisjon er viktig, spiller det liten trille om dette er hennes 8. eller 9. såkalte solostudioalbum. Det som er viktig, er at Merchant igjen er i manesjen etter noen år i garderoben. Til tross for at stemmen hennes er blitt mørkere med årene, er den, med unntak av noen små Marianne Faithfull-aktige knirk, fortsatt like fyldig som Carole Kings vokal.
I 10,000 Manics-perioden duret brillefine toner som «These Are The Days», «What´s The Matter Here?», «You Happy Puppet», «Don´t Talk» «Trouble Me» og «Like The Weather» ut fra høyttalerne i studentkollektiver, bokkafeer og små indie-profilerte utesteder. Etter Merchants farvel til de andre gærningene i 1993 gikk hun solo, og den utrolig stilige «Carnival»-låta fra solodebuten står seg fremdeles. Apropos denne låta, så gir «Tower Of Babel» litt av den samme følelsen, men her er det soul og jazz i arrangementene. Når blåserrekka slår inn kan man tenke at låta er mer passende for Mick Hucknalls Simply Red-vokal, og at det eminente backingbandet til Amy Winehouse er bidragsytere. Det er åpenbart ingen av delene. Dette er Natalie Merchants eget verk og egen vokal, men hun har selvfølgelig fått hjelp av en rekke dyktige musikere. Hele produksjonen og låtskrivingen på albumets ni av ti spor har hun stått for selv. Ian Lynch skrev det siste.
Innledningsvis har Natalie Merchant et par duetter med med Abena Koomson-Davis; først på åpningssporet «Big Girls» og deretter på førstesingelen «Come On, Aphrodite» hvor Merchant vil mane fram intens og inderlig varme. Stemmene utfyller hverandre perfekt i en ganske så stemningsfull tralala-låt med dempete blåsere som fort kan assosieres med noe man opplever når en uventet intimkonsert bare skjer på en liten kafé. Omsorgsfulle Merchants sanger er, som alltid, svært melodiøse. Aldersmessig er hun nå inne i sitt sjette tiår, og hun er blitt en ettertenksom dame som andektig viderefører sine musikalske evner i form av fine kjærlighetssanger. Den dype klangen er blitt dypere, og etter å ha mistet stemmen et helt år før hun jobbet seg tilbake, presterer hun mer enn solid nok.
«Sister Tilly» fortsetter med blåsere og strykere, og der første halvdel på fire minutter virker tankefullt oppbyggende, drar nesten like lange del to over i nytt taktskifte hvor det nærmest virker som den gamle elektrofanten Vince Clarke har forvillet seg inn i Merchants mer organiske landskap. For her slår ørsmå partikler av The Assemblys «Never Never» og Yazoos «Only You» inn med ekstra pophooks og sing-along-elementer hvor både klassiske, folk- og disco-strykere samles i én pakke. Dette virker som et skikkelig sammensurium, men det funker bra likevel. «Narcissus» følger på, og det er vitterlig en viss lengde på denne også. Dette er en typisk Merchant-låt av den eldre sorten, og om den hadde oppstått i 10,000 Maniacs-tiden, tipper jeg at akkurat denne ville vært med på MTV Unplugged-albumet for tretti år siden.
Coverlåta «Hunting The Wren» har derimot et dystrere preg, men skal du virkelig kjenne på tyngre keltisk stemning, bør du heller lytte til Lankums versjon fra 2019. Lydbildet er i utgangspunktet nedstemt, og det gjør ikke saken lystigere om tittelen er en metafor for kvinners opplevelse av voldelige menn. Da kjennes det bedre når «Guardian Angel» smyger seg mellom en klarinetts og fioliners elegante bevegelser. Det er heller ingenting i veien med de to visepoplåtene «Eye Of The Storm» og «Song For Himself», men disse blir kanskje litt for anonyme selv om kombinasjonene akustisk gitar og keltisk horn, og piano og strykere som framtredende instrumenter, arrangeres aldri så pent.
«Keep Your Courage» er jevnt over et brukbart album med flere ordentlige høydepunkter. Skiva er full av orkestralt snurr, og som USA er bygget på alskens kulturell inspirasjon, er musikken til Natalie Merchant likeså. Hennes hjerte banker for alt og alle, og selv om dette er voksen poprock med klare innslag av soul og jazz i den ene enden til alt fra latinske rytmer og keltiske toner i den andre, framstår ikke helheten så forvirrende som man skulle tro. Jeg mener at Natalie Merchant har enda mer å gå på, men enkelte av hennes nyeste låter vil uansett være med på spillelistene mine utover våren. Såpass bør det jo bare være.