Metallica – «72 Seasons»
(Blackened Recordings, 2023)
Kanskje har Metallica hatt i overkant god tid på seg denne gangen, for deres nyeste album låter nesten litt for bra.
Metallica er ikke bare ute og spiller konserter selv om det kan virke sånn. Omtrent hvert syvende år kommer det også ut et album. De to foregående utgivelsene «Death Magnetic» fra 2008 og «Hardwired…to Self-Destruct» fra 2016 var forfriskende bra etter noen traurige utgivelser fra slutten av 90-tallet. Selv om herrene nærmer seg et stadium i livet der det er vanskeligere å levere energisk heavy metal på troverdig vis, er det lite som tyder på alderdomsplager på deres ellevte studioalbum «72 Seasons».
Dette med lyden er ofte et tema når Metallica gir ut album siden nettopp lyd og produksjon har ødelagt mer enn én utgivelse tidligere. Trommelyden var for eksempel helt krise på den ellers så bra «St. Anger» fra 2003, og nevnte «Death Magnetic» hadde irriterende skrangling. Lyden på «72 Seasons» er derimot så perfekt at den tenderer til å oppleves som steril, eller amerikansk, om du vil. Heldigvis ramler den akkurat ned på rett side av knivseggen.
Albumet begynner energisk og strømlinjeformet med tittelsporet. Dette er tungt, men samtidig ikke. Det handler om det nevnte gjennomproduserte lydbildet, og James Hetfield sin forkjærlighet for å synge på tonene i større grad enn i gamledager. «Shadows Follow» følger deretter, og gir oss mengder med røffe riff. Låta fremstår som en solid sak, med et soloparti som kunne vært limt inn i samtlige tidligere Metallica-utgivelser. «Screaming Suicide» maser seg plass i lytterens øreganger, og er på mange måter en collage av 1980-90 og 2000-tallets forskjellige Metallica-epoker. Låta er temmelig rett frem, men festlig nok. «Sleepwalk My Life Away» hinter til 1996-utgivelsen «Load», og pakket inn i røffere lyd fungerer denne stilmiksen veldig bra.
På «You Must Burn» viser bandet en forfriskende lekenhet i rytmer og riff. Låta befinner seg i et slags Black Sabbath-landskap, med Iron Maiden-riff og noen referanser til låta «Sad But True» fra 1991. Artig! «Crown Of Barbed Wire» leker med disharmoni og motstridigheter, så flyten i låta mangler litt. Den blir som et potpurri av forskjellige riff. Vi har hørt lignende tilnærminger før, blant annet på «Of Wolf And Man» fra 1991. «Chasing Light» er diggbar, og begynner passe seigt. Derfra og ut er den en riff-fest på nesten sju minutter som antagelig er hysterisk morsom å spille på gitar. Dette har jeg selv har tenkt til å finne ut av.
«If Darkness Had A Son» følger i samme innpakning, men med flere musikalske knagger. Refrenget er vanedannende, så også det eggende hovedriffet. «Inamorata» på drøye 11 minutter avslutter albumet. Det er en grunn til at så lange låter er forbeholdt prog-sjangre, for det må skje en del musikalsk for at lytteren skal kunne holdes engasjert såpass lenge. Det gjør det ikke på «Inamorata», og dermed er vi ved svakheten til «72 Seasons». Samtlige låter er bra, men flere av dem er lengre enn de hadde trengt å være. Det føles som en noe svak norskstil fra niendeklasse, hvor fyllord og stor løkkeskrift brukes flittig for å komme over minstekravet på antall sider.
Like fullt er «72 Seasons», etter forholdene, en meget god Metallica-utgivelse, og jeg spår både rockefot og luftgitartrang blant nye og gamle fans. James Hetfield, Lars Ulrich og Robert Trujillo leverer som forventet, men etter Kirk Hammets noe tvilsomme «Portals»-EP fra 2022 , som inneholdt filmmusikk, var det en viss spenning knyttet til hans ytelse. Og, skulle man ha sett (og, ikke minst hørt); rosinen i pølsa er en revitalisert Kirk Hammet. Hans briljante riff og raff bærer samtlige låter, og det virker som han er i bedre gitarform enn på svært lenge. Konklusjonen er at Hammet her bidrar kraftig til et ganske så verdig sluttprodukt.
