Flinke folk

Boygenius – «The Record»

(Matador)

Når tre talentfulle artister med fellesnevneren indie-folk som musikksjanger slår seg sammen, blir resultatet ganske fint.

Den amerikanske trioen Phoebe Bridgers, Lucy Dacus og Julien Baker utgjør bandet Boygenius (boygenius). Allerede tidlig i 20-årene etablerte hver og en seg som selvstendige og ambisiøse artister innen indierock/folkrock. Med unntak av en selvtitulert 6-spors EP fra 2018 og en demoutgivelse for spesielt interesserte et par år senere, har ikke bandet vært veldig synlig annet enn i medier som til stadighet omtaler konstellasjonen som en supergruppe.

Jeg er litt usikker på hvor tøyelig definisjonen av dette supergruppebegrepet bør være, men det er noe egenartet med denne trioen. Det er i alle fall på det rene at disse tre dyktige unge damene til sammen har klokket inn ni album. Vel å merke jobbet Bridgers med Bright Eyes-sjefen Conor Oberst på Better Oblivion Community Center-albumet, men den teller vi likevel med. Boygenius’ første album, treffende nok kalt «The Record», og som nå er ute på markedet låter, supergruppe eller ei, riktig så trivelig. Medlemmenes pene vokaler og elegante harmonier snor seg rundt i et singer/songwriter-landskap hvor mellommenneskelige relasjoner og eksistensialisme berøres. I praksis kan vi raust og samlet sett krone det hele med trioens langspiller nummer 10.

Etter den trestemte a capella-åpningen, tar Julien Baker lead på den powerpop-aktige låta «$20» med de andre korende i bakgrunnen i et noe uventet støyteppe før alt plutselig er over. Det er slik det stort sett skal forløpe framover. Én hovedvokal og to på koring. På «Emily I’m Sorry» og knallåta «Not Strong Enough» er det indiepop-prinsessen Phoebe Bridgers som er i fokus. Lucy Dacus får også skinne litt med «True Blue». En fin indiepoplåt innpakket i et slags Matthew Sweet-papir. Noe av det samme kan sies å være hentet fra lageret på «Satanist», men denne gangen er hele trioen emballert i kraftigere powerpop-papp. «Cool About It» starter med en følelse av at Paul Simon og Art Garfunkel har donert brøkdeler av «Homeward Bound» og «The Boxer» for å bidra med noe. Når Boygenius’ nydelige treklang materialiserer seg, kan det, uansett inspirasjon, tenkes at den gamle New York-duoen ville nikket anerkjennende.

Selve navnet «boygenius» oppsto visstnok som en ironisk distanse til den klassiske vidunderbarn-termen som så ofte har pekt i retning av småpjokkers talenter. Julien, Lucy og Phoebe så tydeligvis derfor sitt snitt til å gi uttrykket en aldri så liten vinge ved å kalle seg nettopp dette. For talent har denne trioen i bøttevis, og når de kunstneriske stilartene forenes på denne måten, er det ingen tvil om at skiva kan bli stående en stund i spotlighten. Låtskrivingen er søsterlig fordelt gjennom hele albumet, og sporene vokser for hver lytting. Lucy Dacus har spennende betraktninger, Julien Baker drar til med sine lett rocka elementer og Phoebe Bridgers leverer som vanlig kul vokal og fiffige vendinger. Til tross for sine særegenheter som individuelle artister, er fellesnevnerne såpass mange, at de tre hodene utfyller hverandre tilfredsstillende nok til å framstå som en vellykket enhet.

Første halvdel av «The Record» er best, men jevnt over byr skiva på gode låter som vokser gradvis. Med Catherine J. Marks som medprodusent har Julien Baker, Lucy Dacus og Phoebe Bridgers utformet en egen Boygenius-lyd. Like fullt har nok Marks’ tidligere samarbeid med artister som eksempelvis The Killers, Local Natives, Foals og Wolf Alice også gitt noen ekstra erfaringstråder å trekke i. Totalt sett er Boygenius et band som komponerer låter som er mer enn gode nok med sine både såre og sære historiefortellinger og velutviklete melodilinjer. Selv om det tar litt tid før «The Record» fester seg ordentlig, er dette rett og slett et anstendig debutalbum som bør høres. Innen scenen er tilrettelagt for indiefolkrock-myldring på Øyafestivalen i august, bør i hvert fall denne skiva sitte greit.