Carnosus – «Visions Of Infinihility»
(Carnosus Records, 2023)
Er du venn med denne obskure delen av metallsjangeren, er jeg ganske sikker på at du også vil skru volumet rimelig høyt.
Like sært som jazz kan være, finnes også sjangeren death metal. Og på ytterste høyre fløy skjuler de mest intrikate riff og rytmer seg. Nå og da dukker det opp skatter fra selv de dypeste brønner, og da er det verdt å fortelle om, uansett hvor sært det kan fremstå sånn umiddelbart. Dette er på ingen måte musikk for alle anledninger, og selv sliter jeg med å finne andre anledninger enn når jeg er alene og har høyttalerne for meg selv. Ikke at det er noe galt med litt egentid, da. Carnosus’ «Visions Of Infinihility» er albumet å sette på når Pantera, Slayer og dets like blir for forutsigbart og ferdigspilt.
Gjengen fra Örebro begynte sine eskapader i skoledagene, med det formål å spille tunge ting de selv ville hørt på. Med bakgrunn i mange forskjellige leirer av heavy metal, ble sammensetningen såpass variert at introen om jazz gir mening. Carnosus’ første utgivelse «The Universal Culmination EP» fra 2016, var en ganske skranglete sak. Denne sjangeren krever alltid mye av produksjonsapparatet for å fremstå hørbart, og «Visions Of Infinihility» er meget bra produsert. Dette er et dystopisk konseptalbum, der tekstene omhandler re-populasjon av jordkloden av en ny kadaver rase. Ikke mye å nynne til her, altså.
Albumet åpner strålende med «Ossein Larcenist», der det pøses på med riff i rivende tempo. «Calamity Crawl» følger opp med enda tøffere saker, deriblant maskingeværtrommer, enda litt høyere tempo og et ellers virvar som ender i en slags fornuft underveis. Så kommer et høydepunkt i «Castle Of Grief», som drar inn barokken, og på den måten viser at all musikk har sin opprinnelse. Groovie 7-strengs bassing i kombo med death growling; det blir en helt egen greie av sånt.
Derfra og ut er det jevnt med perler innen sjangeren. Dette er et album som lett tåler sammenligning med klassikere innen mørk metal musikk, for her trår de ikke feil noe sted underveis. Nå har jeg noen tiår bak meg i mørkets musikktjeneste, men selv jeg nøyer meg med en gjennomlytting pr. gang. Og om «Visions Of Infinihility» har noen svakheter, så er det nettopp intensiteten. Det er ikke pustepauser noe sted, det er flat pedal fra første sekund til det gjenstår åtte sekunder av siste låt «Among Worms It Was Whispered». Men frykt ikke, du merker underveis hvor mye du tåler av eksponering.
