Shame – «Food For Worms»
(Dead Oceans)
Gjengen fra Sør-London klarer delvis å frigjøre seg noe fra den klassiske stakkato-dunkende aggressiviteten ved å gi lydbildet fyldigere produksjon.
Etter kanondebuten «Songs For Praise» og den påfølgende depressive, men ganske så greie skiva «Drunk Tank Pink» har jeg vært usikker på om Shame i det hele tatt skulle klare å komme seg opp av den mørke gropa de gravde seg ned i. Men jaggu. «Food For Worms» er nærmest blitt reine indiepopen sammenliknet med de foregående albumene. Eller nja, kanskje ikke nødvendigvis indiepop, men det er likevel litt friskere atmosfære på denne skiva enn den angstfylte post-punken de har på tidligere utgivelser.
I studio har stjerneprodusent Flood bidratt med sin ekspertise på albumets ti sanger, og vokalist Charlie Steen, som ofte er mer ropende og snakkende enn syngende, viser til tider at han kan kline til med noen lengre toner også. Det er å dra det for langt å si at han er plutselig er blitt indiepop-omskolert, men på åpningssporet «Fingers Of Steel» er det flere elementer som minner om 90-tallets indie-lyd. Det starter som en post-punka utgave av Pulp-låta «Disco 2000» som stamper seg videre inn i Franz Ferdinand-land, og det funker fint.
«Six-Pack» er som en 70-talls proglåt med hvor syregitarenes feedback omsvøper noe som minner om Yes-introen til «Changes». Bare enda mer prog (!) enn Yes-utgaven fra 1983. Her er Steen tilbake med sin karakteristiske blanding av shouty og spoken word. Dette er en kul låt som viser hvor londonerne opprinnelig startet, samtidig som de drar lydbildet videre i en mer kompleks retning. «Adderall» er en passe nedtonet låt som øker noe i volum, og hvor vokalen og gitarene balanseres fint til kvintetten faktisk prøver seg på en anelse koring innimellom. Uvant, men interessant grep. «Orchid» starter med litt kassegitar og lett instrumentalvreng, slik post-punk strengt tatt bør låte. Om det er The Church eller Echo And The Bunnymen det minner om, er ikke like enkelt å identifisere, men bra nok er det uansett.
Andre halvdel av albumet virker dog mindre tilgjengelig, men om man gidder å investere i låtene, er det flere spennende elementer å lytte til. «Different Person» og «Burning By Design» er slike mangefasetterte saker. Først lurer man på om noe skal skje fordi det varer en stund før tempoet økes i typisk Shame-takt. Deretter er piggene ute. Dette er ikke noe nytt, men det viser at Shame har vært villige til å eksperimentere ganske mer enn før. Selv om Charlie Steen ikke alltid framstår som en tonesikker sangfugl, formidles «All The People» avslutningsvis likevel som en ganske god poprock-låt. Denne låta kan utmerket godt også være finalenummeret på hvilken som helst konsert. For nettopp denne kan, mot normalt, lure publikum rett i allsangfella.
Shames siste skive gir et greit bilde av hvor de befinner seg for øyeblikket, med lett ekspanderende lydbilde uten å vakle altfor mye på plattformen de bygget seg opp fra. Det er fortsatt The Fall og Joy Division som synes å være grunnleggende referansefaktorer her, og Shame er fremdeles ganske heftige og skarpe i lyden selv om «Food For Worms» virker å ha gått i en mer sonisk retning. Dette høres for øvrig ganske greit på låtene «Alibis» og «The Fall Of Paul». Det er en kunst å balansere mellom gammelt fundament og nye ideer, og til tross for at Shame klarer dette på OK vis, har «Food For Worms» til gode å engasjere umiddelbart. Anbefalingen er derfor å snurre seg gjennom første halvdel et par ganger, og når denne sitter brukbart kan man gå over til resten. Selv vil jeg nok starte med «Six-Pack», og ja, jeg henviser åpenbart til låta, noe annet skulle tatt seg ut.
