In Flames – «Foregone»
(Nuclear Blast)
En av hovedeksponentene for såkalte Gothenburg Sound, er endelig tilbake med et album det lukter skikkelig svidd av. Spesielt om du tenner på melodeath.
For melodic death metal er en av de vanskeligste sjangerne innen røff musikk når man skal unngå cheesy forutsigbarhet. In Flames er i den forstand et fyrtårn siden de på mange måter definerte hvordan melodeath skal låte. Gjengen fra Göteborg, med vokalist Anders Fridén i spissen, serverer oss her sitt fjortende studioalbum. Jeg var skeptisk til enda mer fra denne kanten, for storhetstiden, som begynte midt på 90-tallet, har virket stadig fjernere for hvert album jeg har sjekket ut de siste årene. Med «Foregone» er In Flames altså tilbake, og mer aktuelle enn på lenge. Dette er et album som faktisk tenderer til gammel storhet, og blant de tolv låtene, er det flere sterke bidrag som vitner om en revitalisering av hva de bygget sin store fanskare på. Lydbildet er som alltid melodisk og tungt, men treffsikkerheten er bedre enn på lenge. I tillegg forekommer det absolutt spiselige partier for hvermansen.
«Foregone» begynner særdeles rolig med instrumentalen «The Beginning Of All Things That Will End» hvor kassegitar og strykeinstrumenter er ingredienser. Dette er nesten litt middelaldersk, og veldig vakkert. Så lurt kan man bli, for på allerede neste spor røskes det opp i tilværelsen. På dette stadiet har vi enda ikke kommet til noen friskmelding av våre naboer i øst, men det er lett å høre formildende omstendigheter i oppbyggingen og gjennomføringen av «State Of Slow Decay», som altså er andre låt på skiva.
Herfra og ut viser In Flames seg som svært så tidsaktuelle, og de fortjener ros for kunststykket å finne ut av en tilsynelatende umenneskelig stor jungel av floskler og vås. «Meet Your Maker» drar tankene i retning av deres klassiker «Where The Dead Ships Dwell» fra 2011, og det sier en hel del om ståa anno 2023. «Bleeding Out» kan høres ut som en sinna KENT-variant i refrenget, og låta har i tillegg noen fete riff på veien dit. Krydderet utover dette, er en brukbar gitarsolo og flere voluminøse vokallinjer.
«Pure Light Of Mind» er både dansbar og allsangvennlig, og den kunne like gjerne kommet fra nevnte 90-tall. For den harde kjernen av fans blir den kanskje for pjuskete, men den passer bra inn i miksen av tøffere og mer groove-baserte låter. Vil du absolutt høre på In Flames i bilen på vei til hytta, er nok denne saken mest barnevennlig. Av andre glimrende låter kan nevnes «Foregone Pt.2», «The Great Deceiver» og «Cynosure», samt at albumet avsluttes linjerett og tilfredsstillende med «End Of Transmission».
Litt nytt blod i bandet både på trommer og gitar har åpenbart hjulpet. Tidligere Megadeth-gitarist Chris Broderick er, som kjent, ingen smågutt i gamet. «Foregone» er et overraskende og gledelig comeback fra pionerene innen melodeath-sjangeren, og det hele er plettfritt produsert av et stjernelag med Howard Benson bak spaker og mikrofoner. Jeg kan lett anbefale resultatet, for alle som er musikalsk disponerte i denne retningen. Volumet skrus, som seg hør og bør, relativt høyt.
