Naken postpunk

Sammen med postpunk-bysbarna Fontaines D.C. har Dublin-kvintetten i The Murder Capital de siste årene gradvis klart å etablere seg på den internasjonale musikkscenen. Langspilleren «Gigi’s Recovery», med sine tolv nye låter, fortsetter i sporet til den suksessrike førsteskiva «When I Have Fears» fra 2019. Med andre ord presenterer de oppfølgeren på en ganske så anstendig måte. Fundamentet er bass, gitar og trommer, mens vokalist James McGovern formidler tekstene melankolsk og rent. Om enn ikke med like nonchalant selvtillit som Grian Chatten i Fontaines D.C., så i hvert fall med en stor grad trygghet. Minuttlange «Existence» starter med «strange feeling I’m dealing with» og avsluttes med «existence fading», og det er vel dette det hele handler om; det utømmelige kombinasjonskonseptet av usikkerhet, frustrasjon og annet eksistensielt snurr.

Det er enkelt å dra paralleller til Joy Division og Shame når man lytter til The Murder Capital, men det er mest den underliggende klangen som fanger interessen. For bak monotonien, er det en del finurlige melodilinjer. Elementene flettes sammen til en helhet som funker veldig bra om man liker denne typen postpunk. Låtene «Crying», «Return My Head» og «The Lie Becomes The Self» har alle variabler som også drar tankene til et utvidet postpunk-landskap. Melodilinjene og vokalen til McGovern passer like godt til eksempelvis band som Interpol, Sea Power, eller The Strokes, for den saks skyld. Og det er jo bra.

«Gigi’s Recovery» er et solid håndverk selv om det ikke er de store nyoppdagelsene her. Like fullt blir man bemerkelsesverdig nysgjerrig på hva som egentlig rører seg mellom rillene når man tar seg litt tid. Og det er vel paradokset. På den ene siden har man vært borti det meste før, men på den andre siden er dette selvsagt ikke noen enkel materie å fordøye. Man bør nok være ganske glad i å tolke tekster med kryptiske hentydninger for å tenne skikkelig i så tilfelle.

Som et underlig, og muligens dristig tankeeksperiment, lurer jeg litt på hvordan det ville vært om Sivert Høyem hadde sunget en Sondre Lerche-låt; ville den da vært noe i nærheten av «A Thousand Lives»? Det er dette som er spennende med «Gigi’s Recovery». Den underliggende lyden kan være jazz-eksperimentell, mens vokalen han være rockete. Derfor kan skiva, som ikke nødvendigvis kan rapportere alt mulig nytt under solen, likevel vise seg å være et relativt oppslukende album. Hør på «We Had To Disappear» og «Only Good Things», og merk at det skjer noe positivt for hver gjennomlytting. For det er uansett godt gjort å sy sammen såpass mange ulike bestanddeler til en passelig kul drakt.

Opplevelsen av «Gigi’s Recovery» er at den gir flere spørsmål enn svar uten at det er noe negativt med det. Det er på det rene at dublinernes andre plate krever full oppmerksomhet, om man virkelig skal få noe ut av dette postpunk-universet. At The Murder Capital maler et relativt dystert bilde av tilværelsen, bør ikke forhindre lytteren å legge ned litt innsats når skiva snurres. Man må i hvert fall gjøre mer enn bare å eksistere: «I’ll stay committed, I’ll make it stick».