Gaz Coombes – «Turn The Car Around»
(Hotfruit/Virgin)
Forfriskende start på året med Supergrass-sjefens nyeste soloalbum.
Det er lenge siden Gareth Michael Coombes og hans Oxford-kumpaner energisk og euforisk smalt ut av indie-høyttalerne med strofene «we are young/we run green/keep our teeth nice and clean/see our friends, see the sights/and feel alright». Og i 1995 var nettopp singelen «Alright» en knallåt fra det ellers så gøyale debutalbumet «I Should Coco». Noen husker kanskje også «Caught By The Fuzz» som var en drivende lekepunk-ish sak på dette albumet. Nå er det ungdommelige pågangsmotet skiftet ut med en voksen manns betraktninger, og Gaz, som han er mest kjent som, har vært i ganske god bevegelse siden millenniumskiftet.
Låta «Moving» fra 1999 ga muligens et tegn om at noe var i endring. Gaz’ bror ble medlem av Supergrass i 2002, men ti år senere gikk Gaz solo. «Turn The Car Around» er Supergrass-frontmannens fjerde studioalbum, og etter nesten sju år på tankestadiet kom resultatet som enkelt kan sies å låte ganske så fint. Noe av æren for det, kan tilskrives produsent Ian Davenport, som også har bistått Gaz Coombes tidligere.
«Turn The Car Around» inneholder ni later av ulik karakter. «Don’t Say It’s Over» er en finfin melodi i et slags groovy soulrock-landskap. Den sosialrealistiske «Sonny The Strong» går musikkoppbyggelig nesten inn i Robbie Williams’ «Me And My Monkey»-modus, og fyldige «Long Live The Strange» drar assosiasjoner til «Held» fra fjorårets Spoon-skive ispedd en dose Karl Wallinger-pianoakkorder på 80-tallet. Alle disse framstår som noen av de virkelige gode låtene på skiva.
Albumet ble til i Coombes’ studio i Oxfordshire, og illustrerer hvordan det er å forholde seg til svingningene i samtidens virkelighet. Mannen er blitt voksen, er gift og har barn, så her er det mange gjenkjennelige tanker for folk som har levd en liten stund. På den annen side er det drypp av små subtiliteter, og flere av historiene er åpenbart også ganske tidløse. Både hva gjelder i levetid og sjelelig. I hvert fall er påstanden gyldig når låtene berører denne evinnelige kjærleiken. «This Love» er alene et aldri så lite bevis på det.
«Overnight Trains» innleder albumet rolig, men i løpet av låta værer vi allerede den lett soniske lyden som også Supergrass hadde. Og selv om dette ikke på noen måte er Supergrass i soloformat, har Gaz Coombes fortsatt den sterke stemmen intakt, og det særskilte lydbildet som preger tidligere studioskiver ligger fortsatt i bunn. «Feel Loop (Lizard Dream)» er en låt som tangerer Becks skog av viderverdigheter. Med sin rytmiske framdrift og til dels glam-eksentriske snurr avviker denne fra de ovennevnte låtene. Låta er OK, men egentlig litt uoppfinnsom i lengden. Teksten på «Not The Only Things» er en fiktiv dialog mellom Gaz som far, og hans autistiske datter, Raya May. Denne låta er så fin, og den vokser stadig. Tittelsporet er lettere å gripe fatt i, og litt på samme måte som nylig nevnte spor, vokser også dette etter flere gjennomlyttinger.
Med sine snart 47 år på planeten, har Gaz Coombes gått fra å være en talentfull fyr til å bli en etablert indierock-komponist. Han lager jevnt over brillefine melodier, synger bra og formidler sine anekdoter på en svært tilfredsstillende måte. Han forsøker å få voksenkabalen til å gå opp, og kunstnerisk lykkes han ganske godt. Forhåpentligvis klarer han å manøvrere elegant i virkeligheten også. Uansett var Gaz Coombes rimelig alright for snart tretti år siden, og med sin modenhet er det liten tvil om at han fremdeles nettopp er det. Avslutningsvis er det derfor bare å si «Dance On».
