Samaritan

Det er ikke mange som låter så crooner-elegant som John Cale når man har nådd denne alderen. Ei heller er det så mange som opplever seks tiår som plateartist, eller som samtidig faktisk er i stand til å henge med på tidsåndens lydbilder. Der er John Cale et unntak. Waliseren var Lou Reeds medgrunnlegger og samarbeidspartner i New York-bandet Velvet Underground (VU) på 60-tallet, og han har jobbet med en rekke artister i forbindelse med egne og andres utgivelser i ettertid. En relativt kjent markør på Cale/Reed-plattformen etter VU-perioden, var deres hyllest til felles venn og kunstner Andy Warhol med albumet «Songs For Drella» fra 1990.

Siden debutalbumet «Vintage Violence» i 1970 og til nå, har Cale berørt en rekke forskjellige stilarter innen hovedsakelig rock, avantgarde, og electronica. På denne siste skiva er den voksne herremannen fortsatt delvis i det elektroniske hjørnet, og hei hvor det flyter. Singlene «Night Crawling» og «Story Of Blood» er ganske ulike, for der den første er rytmisk, lounge-preget, er den andre mer svevende med antydning til Bent-assosiasjoner og ørsmå trap-innslag. Med tanke på sistnevnte låttittel, er det litt fascinerende å vite at man i bakgrunnen hører den salige lyden av Weyes Blood.

Som svært mye av John Cales komposisjoner, er deler av «Mercy» pianobasert og nedtonet. På fysisk format, har standardversjonen tolv sanger, mens det begrensete opplaget også inkluderer en tospors bonussingel. Siden «Mercy» i stor grad ble utmeislet for noen år tilbake, er selve tematikken ganske alvorstynget og preget av datidens aktualiteter som Brexit, en viss amerikansk presidents eskapader, klimastress (fortsatt aktuelt), frammarsj av ytterliggående krefter og mutantenes klamme hender som grep tak i den globale tilværelsen noen år.

Tittelsporet som åpner John Cales siste plate er en veldig behagelig reise på hele sju minutter i et relativt flytende, men like fullt stabilt, farvann. Starten er omtrent som om Brian Eno og The Blue Nile er med på seilturen, men i praksis er det den flinke avantgardepop-dama Laurel Halo som loser låta trygt i havn. Gjennom albumet navigerer kaptein Cale med ulik besetning om bord. På Interpol-aktige «Everlasting Days» er Animal Collective matroser. Vokalt kan man lure på om det er slik Paul Banks vil høres ut om ca. førti år, men det blir selvsagt bare fjerne spekulasjoner. En dose strykere er det i hvert fall.

Det er spennende å se hvordan John Cale får bidrag fra artister fra helt forskjellige generasjoner enn sin egen. Eksempelvis gir den strålende Tei Shi betydelig fylde på nydelige «I Know You’re Happy», og sammen veves vokalene til en perfekt symbiose. «Moonstruck (Nico’s Song)» må, selv uten endelig verifikasjon, antas å være en slags hymne til Cales/Reeds tyske venninne, Christa Päffgen, bedre kjent som Nico i Velvet Undergrounds samtid. Du vet; hun som nærmest fikk tildelt «Chelsea Girl»-albumet i 1967 av halve VU og Jackson Browne. «Out Your Window» oppsummerer en gjennomgående fin, men ganske dyster skive hvor den gamle mesterens kreativitet viser at han absolutt kan levere mer enn tilfredsstillende produksjoner i moderne tid.

John Cale er en observatør med mange musikalske verktøy han kan hente opp fra maskinrommet, og «Mercy» er en kunstnerisk reise der fartøyets motor ikke fusker. Han lager fremdeles musikk som rytmisk og stødig formidler sine historier på en kjølig, men stilig måte. Sammenliknet med en del andre aldrende artister, utviser Cale vesentlig mer sans for tidløshet. Dette blir aldri kjipt og smertefullt for folk som liker låtmateriale som ikke fokuserer på dansegulvets glade amatører. Tvert i mot oppleves John Cale som en barmhjertig samaritan når han skjenker oss slik mesterlig mørk og mystisk musikk.