Og helt på tampen av året har vi skrapt sammen en liten spalte av oppløftende oppsop innen indiepop-sjangeren. En, etter hvert, veldig vid sjanger hvor man omtrent kan stappe alle artister som ikke smeller inn på mainstreamlistene, men som kunne vært innom.
Michael Head & The Red Elastic Band – «Dear Scott»
(Modern Sky)
Michael Head er en voksen luring fra Liverpool som har utgitt skiver i ulike konstellasjoner siden 1980-tallet. Han har frontet band som The Pale Fountains og Shack. Sammen med broren John skapte Michael, eller Mick, blant venner, noen eventyrlige indiepop-øyeblikk i Shack. For eksempel var stjernealbumet «H.M.S. Fable» mitt første møte med denne brillefine låtsnekkeren, og Michael Heads seneste bandkonstellasjon, viser igjen at uansett hvilket navn som står på coveret, produseres det alltid god poprock fra den fronten. «Dear Scott» er en slags hyllest til den amerikanske forfatteren F. Scott Fitzgerald, og maler nydelige lyder i øregangene. Alle de tolv låtene danner et komplett verk av lytt- og nynnbar musikk. Låter som «Broken Beauty» og «Grace And Eddie» er utrolig fine saker, og gjennom skiva merker man seg Heads evne til å få fram elegant fingerspill og nesten småsymfoniske komposisjoner fra easy listening til lett psykedelia. Jeg skal ikke påstå at «Fluke» og «Gino And Ricco» er like gode som Wings’ «Band On The Run», for den er vrien å toppe. Men at disse låtene har noen strukturelle paralleller må være lov å nevne. Paul McCartney-klassikeren er nok vesentlig mer intrikat og har enda flere vendinger og stilbrudd, men det tar ikke glansen fra nevnte låter, eller «Dear Scott» som helhet. McCartney har alltid gjort byen sin stolt, og stolte bør de være av Michael Head & The Red Elastic Band også.
Drugdealer – «Hiding In Plain Sight»
(Mexican Summer)
Med dette tredjealbumet har det amerikanske prosjektet Drugdealer nok en gang gitt ut en deilig tilbakelent viserock-skive med litt countrytwang og jazzy-jangel innimellom, men mest med vestkystens 70-tallsvind i seilene. «Hiding In Plain Sight» revolusjonerer på ingen måte, men lydbildet er som da langhårete studiomusikere skrudde på analoge knapper og brukte ordentlige instrumenter; saksofon og Hammondorgel, og sånn. Det er som Steely Dan, America, Barclay James Harvest, Jackson Browne og Fleetwood Mac møtes på jamsession, og den ene deilige melodien trylles fram. Sjefdealer og primærlåtskriver Michael Collins har allerede laget godsaker som debutalbumet «The End Of Comedy» og oppfølgeren «Raw Honey», og i samarbeid med den kule kammerpopprinsessen Natalie Laura Mering, eller Weyes Blood, som hun artistisk presenterer seg, har singler som «Suddenly» og «Honey» materialisert seg med suksess. At Collins benytter seg av andre vokalister er ikke nytt, men han har også en god og chill vokal selv. En egenskap han selv var begynt å bli litt usikker på. Skulle mannen heller begynne med film? Men, neida, «Hiding In Plain Sight» skulle bli til etter et møte med artisten Annette Peacock i den modernistiske kunstkolonien i Marfa i Texas. Midt i ørkenen begynte Michael Collins på den reisen som altså endte opp med ni 70-tallsaktige viserock-låter med en anelse dopfølelse. Såpass må det være med dette bandnavnet. Start med singelen «Madison», og jobb deg gjennom skiva. Eller, jobb og jobb. Dette er så smooth, at det hele går egentlig av seg selv.
Mick Trouble – «Its Mick Trouble’s Second LP»
(Emotional Response)
Den britiske musikeren Lewis Michael Reed alias Jedediah Smith alias Mick Trouble kom tidligere i år ut med sin andre plate bestående av tolv låter av herlig jangly skranglepoprock og en liten dose surf. «Its Mick Trouble’s Second LP» er full av korte og effektive melodier som snor seg kjapt inn i nøtta. Det er raske rytmer og leken vokal på hvert spor med fengende elementer fra 60-tallet via britisk 70-talls powerpop til 80-tallets postpunk-periode. Jed Smith var tidligere med i indiebandene My Teenage Stride og Jeanines, og som Mick Trouble fortsetter han litt i lydbildet til sistnevnte. Han spiller alle instrumentene selv, og er visstnok blodfan av Television Personalities. Mick Troubles andre album er fullstappet med godlåter hvor produksjonen høres ut som skiva enten er spilt inn på kjøkkenet eller i en kjeller med dårlig akustikk, men denne deilige blandingen av post-punk og melodiøs indiepop funker som juling. Selv elsker jeg «Do Nothing ‘Til You Hear From Me» og «The Bleeding Downs». Dette er nesten glade sirkuslåter hvor man lurer litt på om det er deler av Grease-settet eller om en ELO-tallerken som har krasja inn i garasjen. Albumet avsluttes med den raskt ekspederte låta «No Deal», men dette er absolutt verdt den omtrentlige halvtimen. Likte du Tony Molinas siste skive, liker du høyst sannsynlig denne plata også.
Alvvays – «Blue Rev»
(Polyvinyl/Celsius Girls)
Dette canadiske indiepopbandets tredje album er en god samling av lett og gøyal (!) shoegaze i drømmeland. Vokalist Molly Rankin holder bandet fint flytende med sin gode poprock-stemme. Til tider kan bandet minne noe om Wolf Alice, og andre ganger litt som Camera Obscura, eller noe mer «pønka» Japanese Breakfast. Åpningsspor og singel «Pharmacist» setter standard for lydbildet med melodiøse sanger om små hverdagsdramaer, og kvintetten fra Toronto klarer å balansere både tekst og melodi gjennomgående på imponerende vis. Dette er en plate som egentlig appellerer til ditt unge jeg, der musikken sannsynligvis var mer spennende en skole. «Velveteen» gir vel grei pekepinn på dette. Akkurat dette sporet kunne fort funnet sin plass på et Girl In Red-album også. Sånn umiddelbart er det bare å nyte låtene, og sjekke hvor lenge de holder. Foreløpig går det bra, for arrangementene er fine, og en viss smartness har bandet også med seg veien. «Tom Verlaine» er en låt som ble skapt fordi den gamle Television-nestoren selv har en låt som heter «Always». En slags Quid pro quo-greie, eller noe, der altså.
The Snuts – «Burn The Empire»
(Parlophone Records)
The Smiths, The Slits, The Sluts….eller nei, hva får man når man blander Arctic Monkeys, The Kooks og The Killers i en gryte, og lar druidene koke dette sammen i de skotske høylandene? Da får man et corny navn som The Snuts. Og hva er så dette? Jo, en energisk og melodiøs miks av ovennevnte band. Tittelsporet er som tatt rett ut fra Sheffield-apenes diskografi, og neste spor «Zuckepunch» er en slags sløv The Kooks-låt, men med enda mer swag. Med sine to eneste album utgitt i fjor og i år, har kvartetten fra West Lothian entret den britiske indie-scenen. The Snuts lager melodiøs rock, og Jack Cochranes vokal funker strålende som alternativ rockevokal. Han formidler låtene på en veldig naturlig og selvfølgelig måte. Hør gjerne på samspillet mellom Cochrane og Rachel Chinouriri på «End Of The Road». Dette er en typisk radiolåt, så poplista er lagt ganske riktig her. «Pigeons In New York» er også en liten luring av en låt. Og når jeg noen ganger får lyst på å synge «(hey, hey, hey, hey ganger mange ganger)+ (what’s going on)», er det bare fordi jeg har en følelse av at Linda Perry lusker i kulissene. Det er nok ikke tilfelle, men allsanggauling melder seg noen ganger ufrivillig her. Skulle du være lei av The Beatles’ «Yesterday», kan du heller høre på The Snuts’ låt med samme tittel. Og nei, det er ikke en cover. Det er en helt ny låt, og en utrolig fin vokalprestasjon. Dette er en indiepoprock-skive som alle med hang til den slags bør gi en sjanse.
Weyes Blood – «And in the Darkness, Hearts Aglow»
(Sub Pop)
Den amerikanske kammerpopprinsessen Natalie Laura Mering følger opp suksessen «Titanic Rising» fra 2019 med nok et gjennomført album innen myk poprock hvor referansene til Karen Carpenter, Carole King og Joni Mitchell er like gyldige som tidligere, og hvor The Beach Boys-guru Brian Wilson synes å ha hatt en viss innflytelse. Om ikke direkte, så i hvert fall inspirasjonsmessig. Låta «Children Of The Empire» gir raskt en indikasjon på dette. Stemmen til den Los Angeles-baserte artisten som går under navnet Weyes Blood, er av det absolutt behagelige slaget og svinger subtilt mellom kjølige og varme vendinger, og noen ganger er det nesten umulig å skille hva som er hva. Det noe elegant over hele Weyes Blood-universet, men som på foregående album sitter jeg igjen med spørsmålet om jeg kommer til å kjede meg over tid. Den gang holdt jeg ut lengre enn jeg trodde jeg skulle, for det kommer alltid en skikkelig perle eller to på hvert album. Weyes Bloods femte album er intet unntak. Man må ta seg tid, og man må verdsette hver eneste lille sendrektighet og nyanse uten å forhaste og forkaste. Weyes Blood lager frodig popmusikk av delvis svevende orkestrale ballader som fortjener en runde eller to på anlegget mens du sitter i godstolen. Dog; er du ekstremt rastløs av natur, kan du sikkert finne noe annet å gjøre, for her må hverdagstempoet legges til side. Og «The Worst I Have Done» er nok ikke det verste du har hørt. Tvert i mot.
Kurt Vile – «Watch My Moves»
(Verve Forecast)
Verdens sløyeste, og av enkelte omtalt som lateste, folkrock-artist virker som han bare kan stå opp om morgenen (?) og lage en hvilken som helst deilig sløv melodi i grensesnittet indiefolk og americana uten å anstrenge seg. Og apropos uanstrengt; stemmen hans er som en moderne Lou Reed med passe stakkato formidling i et nedstrippet lydbilde. Vile er en multikunstner med bakgrunn fra The War On Drugs-prosjektet, og han har samarbeidet med en rekke artister. En av mine favorittkombinasjoner er Kurt Vile og Courtney Barnett, men det er en annen historie, for på dette albumet går han altså solo. Så hvorfor er det noen som kaller Kurt Vile lat med skråblikk i øyekroken? Kanskje fordi han bare gjør sin lett daffe greie uten å utforske voldsomt mange terrenger. Men det funker jo fint. «Watch My Moves» er 15 nedpå-låter der man bare får behov for å ta seg en tur i ut i naturen med tømmerhoggerskjorta på og fiskestang i hånda. Ikke at Vile framstår som en ultimat treklemmer, men stemningen i låtene hans appellerer mer til skjegg og solnedgang, enn urban clubbing og natteliv. Det skal sies at utfordringen til Vile er å holde liv i leirbålet hele veien, for produktivitet trenger ikke alltid å medføre gull overalt. Noen ganger kan det bli litt for mye av det samme, og det er muligens her antydningen om latskap kommer inn? Har jeg ikke hørt disse låtene allerede, spør du deg? Jo, det er ikke helt umulig. Støpeformen lå bare klar, så da trøkket Vile ut fem ekstra låter for mye. Men sjekk uansett ut låtene «Like Exploding Stones» og «Mount Airy Hill (Way Gone)». Da kan du på en måte også føle Neil Youngs nærvær. I hvert fall i ånden.
Porridge Radio – «Waterslide, Diving Board, Ladder To The Sky»
(Secretly Canadian)
Brighton-kvartetten har gitt ut en del skiver, men det var ikke før den forrige skiva «Every Bad» kom i 2020, at folk begynte å få opp øynene, eller åpnet ørene. Dana Margolins såre, anstrengte stemme drar bandet framover i beste post-punk-stil. Til tider kan det høres ut som hun har pusteproblemer, men de som har hørt og sett Porridge Radio live, vet annerledes. Et lite eksempel på dette er «Back To The Radio». Denne gjengen er energiske så det holder selv om en del av låtene greit kan plasseres i sadcore-segmentet. La meg si det med én gang; dette er ikke for alle, men det er noe med hele lydbildet som gjør at gjør man likevel klarer å identifisere poplåter. «Waterslide, Diving Board, Ladder To The Sky» er et variert album med flere fine harmonier. De tolv sporene utgjør en solid helhet som vokser gradvis for hver gjennomlytting. Låter som «Flowers» og «The Rip» viser litt av Porridge Radios register. De har ikke kommet for å tøyse, og de kjører på med sin stil, om du liker det eller ei. Jeg tipper at du uansett vil trives med det avsluttende tittelsporet. Der synges det rent og uanstrengt, og ikke minst vakkert. Skiva er absolutt verdt en snurr.
