På selveste julaften har vi laget en tretrinnsrakett fra 80-tallet. Vi håper dere har hatt en fin nedtelling med oss på Volum11, og vi ønsker med dette god jul til alle dere lesere. Trioen i omtalen bør være gaver i seg selv.
Kate Bush – «Hounds Of Love»
(1985)
Kate Bush er «voksenmusikk» på mange vis. Det er alltid mye som ligger bak hver eneste låt og produksjon, og hun er en av vår tids sterkeste kvinnelige artister. MTV og andre musikkprogrammer på televisjonen styrte mye av hva som ble populært på 80-tallet, og etter noen eksperimentelle og lite hit-baserte album, trengte Kate Bush noen slagere. Hennes femte album ble dermed det mest kjente, med hit-singler som «Running Up That Hill» og «Cloudbusting». Med tilhørende musikkvideoer av det engasjerende slaget, så klart.
Dette ble gjennombruddet i USA, og gjorde henne mainstream for både TV og Radio. At hun var genial, var allerede fastslått, etter å ha blitt signert artist som 16-åring, med en mengde låter allerede skrevet. Og musikkbransjen var ikke større enn at det delvis kan tilskrives David Gilmour fra Pink Floyd, som fikk tilsendt demoene, og hjalp henne videre. På 80-tallet var Peter Gabriel, Jean Michel Jarre, og Stevie Wonder velkjente brukere av en digital synthesizer, sampler/audio workstation ved navn Fairlight. En løsning som var langt forut sin tid, og som kostet helt ville summer. Ergo var det få artister som skaffet seg Fairlight. Det lot artistene skape unike ting med musikken, noe Kate Bush utnyttet maksimalt på «Hounds Of Love», som hun produserte selv. Mange av låtene er formet og skulpturert via hennes kunnskap om Fairlight. Albumet er på ingen måte easy listening, men det er verdt samfulle minutter man eventuelt velger å bruke på det. For med kvalitetsmusikk følger det også bonuser, som det å oppdage nye ting i tekst og melodi, selv etter så mange år. «Hounds Of Love» holder til 11, og sånn må det være.
Mikkel
The Cure – «Disintegration»
(1989)
Etter en rekke gode utgivelser gjennom 1980-tallet siden debuten «Three Imaginary Boys» i 1979, kom «Disintegration» ti år senere dundrende inn som The Cures kommersielle gjennombrudd. Med dette åttende studioalbumet tok engelskmennene seg en tur tilbake til den opprinnelige gothrock-stilen som bandet hadde utformet fra tidlig 80-tall. Til tross for gradvis økende fanbase, hadde frontfigur Robert Smith problemer med å omfavne oppturen. Litt mer eksperimentelle inntak enn bare de tradisjonelle vasene i hatten, var det som skulle til for å skape det deilige og tåkete lydbildet på denne skiva. Og selv om Smith egentlig hadde slitt med å akseptere at The Cures alternative poplåter, som tidligere hadde materialisert seg, ga en form for suksess, inneholdt like fullt dette albumet også noen spor som ble sterkt mottatt av mainstream-markedet. «Fascination Street» og «Pictures Of You» bygger noe videre på den foregående knallskiva «Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me», og låter som «Lovesong» og «Lullaby» herjet på alskens lister verden over. Hele albumet er en absolutt knallperle med solid blanding av post-punk/new wave og drømmepop, hvor samtlige låter drar lytteren inn i et melankolsk og melodiøst landskap. De lengste sporene har ofte lange, svevende instrumentalpartier. Eksempelvis er tittelsporet og «The Same Deep Water As You» tydelige eksponenter for nettopp slike låter. Med Robert Smiths såre og karakteristiske vokal marinert i tidligere goth/gaze-oppskrifter ble «Disintegration» The Cures første ordentlige globale suksess, og står fremdeles som bandets mest solgte album. I 2019 ble bandet innlemmet i «Rock & Roll Hall Of Fame» uten at Smith virket spesielt glad av den grunn. For The Cure er mest lykkelige når de kan skape musikk uten fjas. Derfor står «Disintegration» igjen som en plate man må ha hørt på før alt går i oppløsning.
Bjørn
Yes – «90125»
(1983 igjen…)
«90125» skulle selge plater, og med monsterhiten «Owner Of A Lonely Heart» fikk Yes sitt definitive gjennombrudd. Ikke at de var helt ukjente før dette heller, med låter som «Roundabout» og «Starship Trooper» fra så langt tilbake som i 1971. Yes har aldri vært hvermannsens «go to»-band, for de tilbrakte store deler av 70-åra i en merkelig syremiks av prog, rock, pop, jazz og blues. Men det ble bråstopp i 1981, grunnet en omgruppering og endring av bandets medlemmer. I 1983 var de tilbake med dette elleville albumet, som er ganske langt unna syrejazzfortiden deres. Det geniale med «90125» er at Yes dro inn oppsiktsvekkende mye av sin gamle schizofrene stil i dette albumet, som egentlig skulle være, og også ble, en kommærs plate. Det funket som snus, og funker fortsatt. Høydepunktet er muligens låta «Changes», men faktum er at samtlige låter er vanskelig å plukke på. Og i en tid hvor hitsingler var alfa og omega, var det egentlig sjelden at band prioriterte samtlige låter på et album. Det var, sett i ettertid, veldig mange med en stusselig hitsingle som åpenbart ikke hadde kvaliteten til å fylle et helt album. Derav uttrykket «one-hit-wonder». Artistene har det enklere i dag, med strømmetjenester som i praksis bare videreformidler låter, ikke album opplevelsen. Funfact: egentlig skulle albumet hete 80102. Jeg vet, sjokkerende informasjon, dette. Den uforståelige albumtittelen er intet mindre enn katalognummeret albumet fikk hos plateselskapet de hørte til, Atlantic Records. Og siden dette var et stort plateselskap med forgreninger i mange land, var det ikke før de kom helt til «90125» at alle bransjekontorer kunne enes om samme katalognummer. Mitt forslag er å skru ned tradisjonelle julelyder på juleaften, sett på «It Can Happen» fra «90125», og la potetene dampe ferdig i kjelen. Lag en ny tradisjon med Jon Andersons vokal i ørene, for dette albumet står til 11. Ferdig snakka.
Mikkel
