Yaya Bey – «Remember Your North Star»
(Big Dada)
Dette må være et av de bedre alternative R&B-albumene som har kommet ut i år, yay!
På sin fjerde utgivelse «Remember Your North Star», beretter Washington D.C.-baserte Yaya Bey sine millenniumsmoderne hverdagshistorier fra eget miljø, blandet med historiske linjer og kulturell arv. I sommer slo hun til med dette solide neo soul-albumet fordelt på 18 spor. De aller korteste av dem er dog under ett minutt lange, så disse virker oftest mest som bindeledd mellom de lengre låtene. La oss derfor heller si at det effektivt er 13 låter.
Hvis man koker sammen essensen av Erykah Badu, Leela James og Mary J. Blige, og samtidig innser at faren til denne unge damen er rapperen Grand Daddy I.U., skjønner man at denne elleville blandingen av soul, hip-hop, jazz, reggae og afrobeat er det eneste rette å chille til. Egentlig hele året, men særlig om sommeren. Volum11 er bare i overkant trege med å formidle det glade budskapet om akkurat denne kvalitetsskiva.
«Remember Your North Star» starter forutsigbart med låta «Intro», men bare et drøyt minutt er nok til å gi signal om at her er det mer spennende i vente. Produksjonen med nedtonet keyboard og litt rap-fraser på toppen er akkurat det man trenger før perlene kommer på en snor. «Big Daddy Ya» er en lett trap-rytmisk sak etterfulgt av den vilt stilige singelen «Keisha», hvor eksplisitte setninger om sex og feilslått kjærlighet kommer til uttrykk. Yaya Bey er ikke akkurat redd for å klinke til med saftig språk, men hun er aldri direkte sinna. Bey betrakter svarte kvinners utfordringer med både vemod og skråblikk, og flyten i musikken er vanvittig behagelig. Leela James-aktige «Nobody Knows» fortsetter med klar tale. Bey uttrykker seg tekstmessig på en heftig måte selv om musikken er så chill at du får lyst til å sette opp hammocken og bare slenge i den med en sval drink i labben.
«Alright» er en enkel jazzy låt som leder fram til den kule reggae-aktige «Meet Me In Brooklyn». Dette er digg dancehall. Den altfor korte turen innom dansehallen avløses av småfikse «Pour Up». Repetitive rytmer og tekst kan neppe gjøres mer elegant enn dette. Dette er på ingen måte revolusjonerende, men det funker sabla bra. Jeg kunne sikkert ramset opp samtlige låter her, men det holder antakelig med å påpeke at siste halvdel av albumet, med låter som «Rolling Stoner» og «Street Fighter Blues» er litt jazz i Billie Holiday-land, og at den lengste låta på skiva, «Reprise», er en soul-låt hvor usikkerhet og omtanke smyger rundt i dus samtidsbelysning. Deretter ebber skiva ut med den enkle, men trøblete «Blessings».
Yaya Bey skriver knallhard selvbiografisk poesi som, rent musikalsk, formidles på en både skjør og edgy måte. Selv med en låtskriver og produsent som far, ble brillefine «Remember Your North Star» nærmest produsert av Yaya Bey alene. At hun har tydelige observasjoner og sterke meninger, er det liten tvil om, men i prinsippet er vel den virkelige drømmen at folk skal føle seg gode nok. Som for de fleste av oss, er det å være inkludert og føle seg tilstrekkelig, vesentlig for å ha det bra her i verden. Albumet er bygget opp av små historier, dialoger og innslag av utsagn med dempet rytmisk lydteppe. Oppvokst i nabolaget Jamaica i Queens, er newyorkerens fortellinger beundringsverdig kraftfulle. Hennes opplevelse av svart kvinnelighet tvinger fram en spesiell og balanserende R&B-stil ispedd litt reggae og afrobeat selv om hovedinspirasjonen synes å være soul og jazz med en ørliten dose hiphop.
Det skulle ikke forundre meg om Yaya Bey kommer til å motta flere musikalske hyllester i årene som kommer. Ei heller ville det forundret meg om hun ble ansett som en samtidspoet. Reggaen har eksempelvis storheten Linton Kwesi Johnson under kategorien Jamaican Dub Poets, og selv om Beys Jamaica og Johnsons Jamaica er to forskjellige geografiske områder, samt at de er av ulike generasjoner og av ulikt kjønn, har de begge den samfunnsbetraktende poesien og mye av den kulturelle basisen til felles. Det lover godt for framtiden.
