Sault – «11»
(Forever Living Originals)
Det er nesten umulig for Volum11 å la et album kalt «11» passere uten omtale, og særlig når det hyperaktive musikkollektivet Sault nærmer seg full guffe på forsterkeren. Det skyldes ikke bare tittelen.
Sault er den noe gåtefulle, britiske gjengen som har spyttet ut 11 utgivelser siden 2019; seks av dem i år. Én på vårparten og de fem siste i november. Om utgivelsene slippes i EP- eller LP-format spiller liten trille. Her er det bare å henge med på alle mulige glitrende varianter av soul, funk, trip-hop og jazz i en ellevilt stilig pakke. Albumet «11» inneholder 11 låter av topp kvalitet. Dette er som å være på piknik med Michael Kiwanuka, Yaya Bey, Joy Crookes og Curtis Harding, og plutselig kommer Massive Attack og Soul II Soul dinglende med ekstra eksotisk og spennende krydder til maten. Og det smaker så usannsynlig digg.
Skiva kickstarter med deilig bassgang på «Glory». Funken og trip-hopen setter stemningen umiddelbart med sløy start og stadig mer heftig vokalsjonglering. «Fear Of No One» framstår som en intro-mashup av Bobby “Blue” Blands «Ain’t No Love In The Heart Of The City» og Fever Rays «If I Had A Heart». Med noen afrobeat-rytmer i bakgrunnen, flyter denne låta perfekt før gospelstarten til «Morning Song» leder temaet inn i lett trip-hop. «Together» er en ganske enkel og funky sak som minner om 70- og 80-tallets repetitive sing-a-long og dansefotstamping, med litt gitar på toppen.
Apropos nevnte årtier; «Higher» er skåret helt etter denne lesten, men med enda mer soul som tenderer til 80-talls discopop. Låta er absolutt trivelig nok, men etter mitt skjønn den minst interessante på plata. Når «Jack’s Gift» kommer, er det åpenbart på tide å roe det hele ned med en aldri så liten instrumental av flagrende lyder på sånn passe sommerlig Saint Etienne-nivå. Her er det tilsynelatende ingen annen mening enn at man skal lukke øynene i drøye fire minutter og la tankene vandre litt.
Når du kommer deg ut av den meditative transen, er det igjen på tide med litt mer kul trip-hop og soul. «Fight For Love» er akkurat der man selv bør være hele tiden. Her dras man rett tilbake til England på midten av 90-tallet. Lytt og nyt. Og nå skjer det ting. «Envious» er som Sade fikk Sidsel Endresens og Bugge Wesseltofts «Try» slengt i fanget, bare for å lage nok en fet variant. Dette er så suverent chill at halve kunne vært nok. «River» bryter litt med forgjengerne. Litt soul og litt gospel i repetisjonsmodus. Nå skal det sies at vokalene hjelper dette sporet greit gjennom komposisjonen.
«In The Air» er derimot en knallgod svevelåt med sløve basslinjer. Dette kunne fort vært en funklåt som George Clinton hadde inkludert på en Funkadelic- eller Parliament-skive. «11» avsluttes med «The Circle», og det passer egentlig ganske fint, for her sluttes på en måte ringen med lett trip-hop og enda lettere funk på en herlig skive hvor tematikken aldri slutter å være relevant. Når du hører de musikalske referansene, klarer du sikkert å finne ut resten selv. Musikken taler for seg selv. Så er det bare å håpe at verden en dag lar seg forene på flere plan.
Saults «11»-påfunn er en strålende lytteopplevelse med både funky og eteriske kvinnelige vokaler ispedd en dose hiphopske innslag av en herremann. Det er ikke helt lett å få verifisert hvem som står bak alle vokalene, men det hevdes at både Little Simz, Cleo Sol og Kid Sister er involvert. Det som dog er på det rene, er at Dean Wynton Josiah Cover, alias Inflo, er høyst involvert. Han bærer i prinsippet hele Sault-prosjektet og produserer både dette konseptet, og noen av artistene nevnt i denne teksten. Med den produksjonstakten og allerede en ganske grei portefølje, har Inflo hatt mer enn nok å gjøre. Det nydelige, er at det ikke har gått utover kvaliteten på dette albumet. Au contraire, eller Sault contraire, om man vil.
