Forenklete hjerner

Vi er årevis unna skiva «Sparkle In The Rain», det definitive gjennombruddsalbumet «Once Upon A Time» fra midten av 80-tallet, og monsterhiten «Don’t You (Forget About Me)» som ble udødeliggjort gjennom filmen «The Breakfast Club». Og vi er enda lengre unna klassikeren «New Gold Dream» i både tid og lyd, men så var det dette med Simple Minds, da. Jeg har alltid likt dem; med Charlie Burchill som innovativ popgitarist og Jim Kerr med den kraftfulle og nydelige poprock-stemmen.

Det er noe med det ungdommelige pågangsmotet, som på mystisk vis bare blir borte når man nærmer seg seriøs alderdom. Eller kanskje ikke så mystisk, men hvorfor alle disse tilårskomne bandene fortsatt holder på, ja, det kan man lure på innimellom. Jeg kan sikkert ramse opp ti til femten 80-tallsband som nå lanserer splitter nye album, som om ingenting hadde hendt. Simple Minds er ett av dem, og de har holdt det gående i 45 år. Tenk litt på det. Det kan kanskje skyldes at låtene som går på radio nå for tiden er veldig flyktige, og at radiostasjonene stadig vender tilbake til dette tvilsomme tiåret; 80-tallet. Artistene ser sannsynligvis også sitt snitt til å komme seg på en ny turné. Regninger må jo tross alt betales.

Uansett; jeg så dette velkjente Glasgow-bandet live i 2019, og det var grisebra. De spilte så klart best of the best, så det var vanskelig å klage på låtmaterialet. Aldri så Simple Minds, så sto de distansen ut med troverdighet. De trakterte instrumenter og publikum forbilledlig, med energi og et kobbel låter som tåler tidens tann. Om de skulle være i stand til å produsere nye skatter var en helt annen ting. Spenningen gikk fort over i hvilepuls, for på det nye albumet «Direction Of The Heart» går det mye på sparebluss. Det er så vidt strøm på batteriet etter at bilen er parkert. Akkurat som med mange av de andre godt voksne bandene som legger ut på samme reise. Men hvem kan kritisere forsøket, egentlig?

Simple Minds brenner fremdeles for musikken, og bortsett fra et par låter som går meg alvorlig på nervene, er denne utgivelsen passe OK. De har, til tross for sin lange reise fra punk-stuntet som Johnny & The Self-Abusers via post-punk, new wave til mer mainstream og stadiontilpasset poprock, alltid hatt sitt eget sound. Nevnte Charlie Burchill på gitar er den viktigste bidragsyteren til dette, sammen med vokalist og frontmann Jim Kerr. Etter en rekke omrokkeringer i ensemblet, er det altså disse to som definerer og dominerer bandets lydbilde. Denne gang dog noe nedstrippet. Albumet begynner overraskende bra med «Vision Thing» og «First You Jump», men så kommer «Human Traffic», som får meg i seriøst dårlig humør. Endeløse repetisjoner av tekst funker dårlig i 2022.

Hvis man betrakter den fire år gamle B-siden «Direction Of The Heart», som en tittellåt, er dette strømmesporet i det minste en opptur underveis. Resten vingler veldig. I hvert fall om man har litt koll på katalogen til bandet. Jeg skulle gjerne gitt dem to tomler opp, men dette blir dessverre for puslete. De utnytter rett og slett ikke styrkene sine, så totalt sett blir ikke dette mer enn greit nok.

Tiden virker å ha løpt fra Simple Minds, så det er vel nostalgien og et inderlig ønske om at de skulle gjenopplive gamledagers storhet som gir litt ekstra goodwill. Det mest positive jeg kan trekke frem her, er at dette nye albumet gir inspirasjon til å ta frem den gamle konsertskiva «Live In The City Of Light» fra Paris 1987, hvor du får essensen av bandets glansperiode. Omtrent som jeg opplevde dem for tre år siden.