Shame – «Drunk Tank Pink«
(Dead Oceans)
Etter den lett absurde nyttårsraketten av en sistesingle «Nigel Hitter», smeller endelig engelske Shame nå til med en ellevill oppfølger til det solide debutalbumet «Songs of Praise» fra 2018.
Tittelen «Drunk Tank Pink» henviser visstnok til rosafargen som, ifølge fargepyskologien, skal ha beroligende effekt på utagerende fengselsfugler. Og psykologi og aggresjon er det nok av, men alle viderverdighetene trenger ikke nødvendigvis å tolkes som eksplisitt rop om hjelp fra et rosamalt bur.
Shame omtales ofte som et post-punkband selv om guttegjengen fra Sør-London er i 20-årene, og da rent tidsmessig praktiserer sine noe avantgarde-eskapader ca. 40 år etter denne musikkgenrens storhetstid. Like fullt er lydbildet stappa med post-punkreferanser, ispedd flere doser elementer fra nyere tid. Lydbildet på «Drunk Tank Pink» er tett og heftig, og vokalisten Charlie Steens karakteristiske veksling mellom «spoken» og «shouty» formidler drømmesekvenser og mentalt virvar på frenetisk vis.
Albumet kickstarter med «Alphabet» som en klar WYSIWYG, og fortsetter videre i en spenstig kombinasjon av surrealisme og rett-i-trynet-rock. Og det funker! Av singlene er det «Snow Day» og «Water in the Well» som utmerker seg. Og sammen med den nedtonete, såre og nærmest selvransakende «Human, for a minute» og vilt intense «Born in Luton», utgjør disse nærmest selve sentrallinja på skiva.
Dagene i den rosa cella forløper, stakkatodrivende «March Day» kommer, og referansene på albumet vil nesten ingen ende ta. Det er ikke slik at Shame har rappa alt mulig mellom himmel og jord, men de har åpenbart fått med seg mange forskjellige lydfiler i oppveksten. Man kan noen ganger undre seg over bands inspirasjonskilder, men fra et subjektivt perspektiv, og uten å ha resepten i hånd, virker i hvert fall dette albumet, all «punkrockish» galskap til tross, å ha en underskog av indie-forgreninger som eksempelvis Talking Heads, The Fall, Joy Division, Arctic Monkeys, Interpol, The Strokes, Franz Ferdinand og Fontaines D.C.
Shames musikalske landskap har alternativ vreng med relativt hyppige skiftninger, og «Snow Day» alene illustrerer dette egentlig ganske godt. En loopende instrumentalintro og en fortellerstemme som på sett og vis navigerer litt som i «The Lick» fra forrige album; lett snakkesyngende til første oppoverbakke, for deretter å ropesynge seg gjennom angst-rockens kuperte terreng før den så vidt trekker pusten, og desperat fullfører brølet i utforbakke såpass voldsomt at Julian Casablancas’ avslutning på «Soma» fra 20 år tilbake høres ut som en sølvgutt med samtidssår hals i forhold.
Og når alt synes å være på det mest kaotiske, er det bare å roe seg litt ned i et rom malt i Drunk Tank Pink, gomle en hel pakke Hubba Bubba i stillhet, for så å lalle seg ut i verden igjen til tonene av «Water in the Well» som rakler seg tilsynelatende noe mer oppstemt avgårde ledsaget av noe som til alt overmål minner om Elasticas gjennomgående «Connection»-komp. Men om sinnet er blitt stimulert på uant og unevnelig vis, virker en indre kakofoni igjen å være cruxet her. Rosa vinyl eller ei; skiva skal kjapt inn i denne platesamlinga. Eller hva sier’u, Acid Dad?
Dette innlegget ble først publisert i PULS i 2021.
