Jada!

Med «Autofiction» drar 1996-besetningen med Brett Anderson, Mat Osman, Simon Gilbert, Neil Codling og Richard Oakes i gang et slags comeback av «Coming Up», og disse elleve nye indie-låtene vil, kanskje særlig, glede øregangene til folk som suste gjennom livet til Suedes tidligste del av karrieren. Eksplisitte beskrivelser, den gang i samtid, men ikke mindre utleverende denne gangen heller. For «Autofiction» må anses som en personlig utgivelse der Brett Andersons tekster, som albumtittelen indikerer, kombinerer flere selvbiografiske hendelser med friere diktning.

Selv i midten av 50-årene har Brett Anderson vært framtidsrettet, og London-bandets ikoniske frontfigur synger fortsatt med strålende energi, mens gitarist Richard Oakes legger lydnivået akkurat slik det kreves på en god Suede-skive. Det er lyden av hans gitar som assosieres med et slags tidlig stilskifte fra den selvtitulerte debutsensasjonen i 1993 og kanonoppfølgeren «Dog Man Star» året etter. Oakes som allerede i en alder av 17 år, kom inn som erstatter for opprinnelig gitarist og medgrunnlegger Bernard Butler, bidro med sin 90-tallsglamgitar på hele «Coming Up»-albumet, og har vært med siden.

I Nord-Londons Konk-studioer har Suede hatt med seg sin trofaste våpendrager, Ed Buller, og det høres godt. For lydbildet på «Autofiction» er i tråd med Bullers bidrag på de tre første klassikerne, samt den doble B-sidesamleren, «Sci-Fi Lullabies» fra 1997. Muligens med unntak av låta «It Starts And Ends With You» fra 2013-albumet «Bloodsports», er Suedes låtmateriale- og produksjonsreferanser åpenbart fra første periode.

Åpningssporet og førstesingelen «She Still Leads Me On» er Andersons fortelling om relasjonen til, og savnet av sin avdøde mor. Og litt på samme måte som ovennevnte «Bloodsports»-låt, bygger låta seg gradvis opp til refrenget kulminerer i en allsangvennlig og voluminøs hyllest. «The Only Way I Can Love You» har også den deilige Suede-lyden av symfonisk melankoli hvor stemmen til Brett Anderson maler et kraftfullt bilde med bare noen få setninger. Bare sjekk partiet: «All day long I’ll hide from the sun / I’ll feel like something’s just begun and I’ll love you». Ah, snakk om å bli dratt tilbake til tiden før alvoret sank inn. Man kan jo bli sentimental og jævlig av mindre. Rett og slett so young, altså.

Forvirret forelskelse har ingen utløpsdato, og når Suede skrur tiden tilbake med «15 Again», formidles korte ungdomsromtekster med skyggen av 80-tallets The Cure og The Smiths i bakgrunnen. Mørke introducing the-band-liknende «Black Ice», og «Shadow Self» og «Personality Disorder» har også tydelige innslag av post-punk og tidlige goth-elementer. Anderson legger umiskjennelig vokal på toppen av retroundergrunnlyden, og på de to sistnevnte låtene høres rytmer og gitarer som ren blåkopi av datidens indielyd. Brett Anderson gjør en slags Mark E. Smith/David Byrne-ish spoken word på versene, og med en setning som «And our lives too will pass and fade like this moment» bevitnes en refleksjon om hvilken vei vi en gang alle skal. Samtidig som vi alltid vil henge igjen i fortiden. «That Boy On The Stage» har litt ekstra av «Dog Man Star» i seg, og også her gjelder post-punken med noen underliggende The Cult-aktige gitarer.

På fine «Drive Myself Home» er Anderson i sitt såre ballade-ess, akkompagnert av rolig orkestrering med pianoaktige toner, og noen lavmælte blåsere og strykere innimellom. Anderson dykker videre ned i et gjenkjennelig landskap med spørsmålet «What Am I Without You». I klassisk Suede-stil eskalerer flere av låtene i lettkvalt desperasjon. Like fullt er det alltid et glimt av lys. For Suede er egentlig aldri ordentlig depressive selv om man greit kan identifisere seg med de eksistensielle utfordringene alle mennesker opplever på ulike stadier i løpet av livet. «It’s Always The Quiet Ones» er da også en slik låt. Avslutningslåta «Turn Off Your Brain And Yell» oppsummerer egentlig hele skiva med tyngre rytmer og bass hvor synthen gradvis sniker seg inn før vokalen tar over med «Reveal yourself in your complex ways». Derfra er det bare å frikople hjernen og la adrenalinet fyre opp en emosjonell berg-og-dalbane.

Selv om Brett Anderson visstnok har uttalt at «Autofiction», er bandets punkskive, framstår flere låter mer som post-punk. Eller rett og slett typisk alternativ Suede-rock drapert i 360-graders voksendrakt, hvor den gamle kompisgjengen synes å ha gjenåpnet en glemt skattkiste av gull. Om Truman Capotes «In Cold Blood» er definert som den første faction-romanen og hyllet deretter, er «Autofiction» garantert Suedes tilsvarende bidrag i sitt eget univers, for her virker iboende musikalske ideer å være smeltet sammen med subtile historiefortellinger om modne livserfaringer og tankesett.

Til tross for at storhetstiden var på 90-tallet, har Suede aldri forsvunnet helt. De foregående albumene fra 2000-tallet er absolutt av god kvalitet, men for meg er «Autofiction» Suedes beste utgivelse inneværende millennium. Albumet virker å være et søk tilbake til opprinnelsen. Med sine tyngre partier, er ikke denne skiva utelukkende et nytt «Coming Up», men ser man litt raust og skrått på det, kan det i hvert fall tolkes som et herlig «Coming Back».