Kiwi Jr. – «Chopper»
(Sub Pop)
Det må være noe spesielt i Canadas drikkevann, for i serien av skranglerock har Kiwi Jr. meldt seg på for fullt.
Indierock-kvartetten Kiwi Jr. består av vokalist Jeremy Gaudet, gitarist Brian Murphy, bassist Mike Walker og Brohan Moore på trommer. Gaudet har en lett sleivete måte å synge på som noen ganger minner om en salig blanding av The Strokes’ Julian Casablancas, Pavements Stephen Malkmus og landsfrendene Nap Eyes’ Nigel Chapman. Når Gaudet treffer tonen godt, høres han mest ut som førstnevnte, og når han nærmer seg off-key, slår Malkmus/Chapman-janglingen inn.
De to første albumene «Football Money» og «Cooler Returns» fra korona-tiden var akkurat så skranglete, at de som på død og liv måtte ha en perfekt produksjon ville ramlet av før karantenen var et faktum. Spesielt gjaldt dette deres første album fra 2020. Men på bare noen få år har Kiwi Jr. dreid i en noe mer polert retning med gradvis bruk av synth.
Til tross for renere produksjon på «Chopper», er lydbildet fortsatt preget av slacker-skrangling som Pavement på sitt beste. Og skranglekameratene fra Toronto spiller knallfine poprocklåter med lett absurde tekster og kledelig daff vokal. Denne gangen presenterer Kiwi Jr. ti nye låter hvor «Unspeakable Things» setter standarden for de neste cirka førti minuttene med trivelige opplevelser. Den underlige karusell-synthen får en likevel til å lure på om de var helt klare i esken da innspillingen startet.
Faktum er at det er gøyalt å dra på tivoli med «Chopper», og selv om Kiwi Jr. ikke er superinnovative sammenliknet med foregående album, eller andre tilsvarende bands eskapader, for den saks skyld, er det fortsatt noe deilig vinglete over det hele. Albumet bør lyttes gjennomgående fra start til slutt, men om du bare vil ta noen smakebiter, vil den The Psychedelic Furs-liknende låta, «Clerical Sleep», og ikke minst «Night Vision være passe gode munnfuller.
Sistnevnte virker å være den låta The Strokes, ved en fjern forglemmelse, utelot fra sitt siste album for noen år tilbake. Jeg tipper at Julian Casablancas og Albert Hammond Jr. nå gremmes over at de ikke har laget denne. Låta er virkelig et lite funn av en poprocklåt. Juniorene har uansett grep om de gode melodiene; noe som også vises ganske greit med både «The Extra Sees The Film» og «Kennedy Curse». Og om du skulle savne «The Sound Of Music», kan du ta avskjed med Julie Andrews atter en gang, om enn ikke så pompøst.
Kiwi Jr. har sans for snåle detaljer, som, på akkurat dette albumet, totalt sett resulterer i et herlig virvar av små bakgårdsrampestreker og 80-tallssynthtglam. Kiwi Jr. låner litt her og der, som de fleste andre artister, og med mindre knirking enn tidligere utgivelser, skriver «Chopper» seg inn som et nytt kapittel i diskografien. Da ikke kun som et nytt album i rekken, men som en endring av musikalsk retning. Nå er det kul umulig å spå hvilken vei bandet tar på sikt, men med synthenes sterkere inntog, reduseres produksjonens brokete sjarm. Det skal dog sies at grepet foreløpig fungerer ganske så godt.
«Chopper» er helt klart en bra plate, og så lenge Kiwi Jr. byr på seg selv og holder seg til sine indierock-røtter med gode melodier og alternative tekster, kan denne gjengen nå bredere enn de gjør i dag med enda glattere produksjon. Kommersielt sett er det sikkert en våt drøm å selge i bøtter og spann, men når albumet avsluttes med «The Masked Singer» som inneholder utsagnet «fake it till you fail», tenker jeg at det beste er om de holder seg omtrent der de befinner seg nå. I hvert fall en liten stund til. Eller enkelt og greit returnerer til utgangspunktet.
