Fleet Foxes – «A Very Lonely Solstice»
(Anti-)
I fjor mente jeg at Fleet Foxes ga ut det beste albumet, «Shore», og det virker som revene selv også syntes dette var et greit studioalbum siden de nå, et drøyt år senere, velger å gi ut nesten hele skiva på nytt i nedtonet konsertversjon.
Skjønt, konsert og konsert. Joda, innlednings- og avslutningsvis er det sakral framføring av nydelige «Wading in Waist-High Water» og «Can I Believe You» i St. Ann & the Holy Trinity Church i Brooklyn med den norskamerikanske sjefen i Fleet Foxes, Robin Pecknold, akkompagnert av musikkollektivet Resistance Revival Chorus, men alt imellom framstår som et soloprosjekt hvor de andre revene har gått i hi.
I tillegg til ovennevnte låter inneholder «A Very Lonely Solstice» en rekke «Shore»-perler som «Sunblind», «Maestranza» , «I’m Not My Season», «A Long Way Past the Past» og «Featherweight» hvor Pecknold har satt seg godt til rette med akustisk gitar ved siden av kirkeorgelet og synger sine egne viser. Som vanlig synger han ganske fint, men helt ærlig vil jeg nok driste meg til å si at treffprosenten noe er høyere på studioversjonene av «Sunblind» og «Maestranza».
Noen eldre låter fra Fleet Foxes-katalogen har også fått plass på denne samlingen av ytterst fredfulle revestreker. Fra debutalbumet har «Tiger Mountain Peasant Song» fått plass på første benkerad, og oppfølgeren «Helplessness Blues» bidrar med både tittelspor og «Blue Spotted Tail» , før «If You Need to, Keep Time on Me» fra det tredje studioalbumet pent formidles under de nygotiske hvelvingene.
Det er ingen tvil om at dette er trivelig gjenhør for viderekomne, eller behagelig introduksjon til Fleet Foxes for de som til nå ikke har stiftet bekjentskap med dem. De er velkjente for finfin indie-folk med strålende harmonier og koring, og fungerer godt for alle som mener at Lambchop blir litt for kjedelig og at Lord Huron blir litt for bråkete.
Lurer du egentlig på hvordan reven låter, er det altså omtrent som denne liveforestilingen når hele flokken er fraværende. Og med litt fantasi, kan man også få et inntrykk av at Fleet Foxes like gjerne kunne ha skrevet Bee Gees-låta «In the Morning» i samme slengen. På tidlig 70-tall var Bee Gees vesentlig nærmere The Beatles i lydbildet enn assosiasjonene til John Travoltas discofeber mot slutten av samme tiår.
Den mest finurlige improvisasjonen i dette akustiske settet, er kanskje coverversjonen av den tradisjonelle folkeballaden «Silver Dagger» . Av naturlige årsaker er det flere som har sunget denne låta, men den mest kjente versjonen skal ha vært gjort av Joan Baez. Robin Pecknold gjør absolutt ingen skam på låta med sin versjon selv om ignoranten i meg ville sagt at dette var da en riktig så traust og koselig peiskosutgave av Saint Etiennes «Like a Motorway» fra 1994, men akkurat den må jeg nok noen flere solverv ut på landet med.
