Ryley Walker – «Course In Fable»
(Husky Pants Records)
Produktiviteten i det mobile låtsnekrerverkstedet til snart 32 år gamle Ryley Walker er imponerende. På reisen fra Chicagos indie-scene til nåværende base i New York, har han siden debutalbumet “All Kinds of You” rukket å lage noen feiende flotte soloalbum og bidratt i en rekke samarbeidsprosjekter. Det nyeste soloalbumet «Course In Fable», produsert av Tortoise’s John McEntire, er nok en spennende variant i den særegne Mr. Walker-utviklete jazz/folk-sjangeren.
Oppdagelsen av det eminente folk-albumet “Primrose Green” i 2015 var et aldri så lite funn for undertegnete det året, og «Golden Sings That Have Been Sung» året senere var en brillefin forlengelse av et gradvis gjenkjennelig folk-landskap med passe doser av 6- og 12-strengere i 60- og 70-talls visepsykedelia hvor bl.a. gjenferdet til Tim Buckley ble drapert i lyden av fjongt fingerspill.
Selv om det var flere jazzelementer i disse skivenes lydbilder, var det folkrockens uttrykk som var dominerende, men på «Deafman Glance» fra 2018 ble det nesten omvendt, for her ble elgitaren mer fremtredende og plutselig bar Walkers komposisjoner vesentlig større preg av jazz-prog. Og når vokalen til tider kunne minne om Evan Dando fra Lemonheads snakker vi virkelig fusion på flere plan. Med denne dreiningen var i så måte grunnlaget for årets fabelaktige album «Course In Fable» lagt.
I «Course In Fable» trekkes man litt tilbake til tidligere folk, men det er like fullt fortsatt fin fusion og jazzy prog som flyter imellom. Hva inspirasjonskildene er denne gangen, er ikke riktig godt å si, men det synes nærliggende å trekke paralleller til lyden av eksempelvis skotske Bert Jansch og tidlig Jim Stärk-katalog. Sannsynligvis ringte ikke Ryley Walker til Einar Fadnes og spurte om få lov til å synge som ham gjennom hele dette albumet, men særlig på det nydelige åpningssporet «Striking Down Your Big Premiere» kunne Ryley gjerne ha tatt seg en nøtern runde på pub og drukket billig, amerikansk øl slik bestefaren gjorde, mens Einar stärkt kunne fylt inn uten noen hadde merket forskjell. Vokalen er med andre ord upåklagelig, og på «Rang Dizzy» synes sågar Nick Drakes arrangementer og melankoli å sveve mellom linjene. Setningen: «Fuck me, I’m alive» er dog Ryleys verk. Noe annet ville nok medført oppstandelse.
Liker man nedtonete gitarer i lun jazzkomp og, som oftest, enkle, vokale helsetninger av noen gåtefulle visetekster som egentlig ikke trengs å analyseres, er det bare nyte resten av skiva. Den lengste låta «A Lenticular Slap» sniker inn på elegant vis for mottakelige ører, og Donald Fagen/Billy Joel-poppa «Axis Bent» setter seg også brukbart kjapt. På avslutningssporet «Shiva With Dustpan» ber Walker nærmest om en mirakuløs opprydning i eget lands politiske surr, noe som framstår som kontrastfylt når kodeknekkingen av kamuflerte budskap ellers fungerer best på overskriftsnivå.
Ryley Walkers musikk er betegnet som alt fra folk, rock, blues og jazz hvor tekstene anses som litt i overkant vriene å tolke. De aller ivrigste kan selvsagt studere psykedeliske jamber og trokeer så mye de orker på «Clad With Bunk» og «Pond Scum Ocean», men fra opphavsmannen selv uttrykkes det hele ganske enkelt: “I’m just making Ryley Walker records.»
Dette innlegget ble førstegang publisert i PULS i 2021
