Game Set Match

Etter femten år i musikkens tjeneste har det amerikanske ekteparet Alaina Moore og Patrick Riley som utgjør Denver-duoen Tennis, meddelt at deres sjuende album, «Face Down In The Garden», også blir deres siste. Og det merkes. For dette albumet bærer preg av å være et vemodig farvel, et siste åndedrag fra et band som alltid har hatt én fot i fortiden og én i en retrofuturistisk drøm. Musikken til Tennis har fra begynnelsen vært som et slags postkort eller Polaroid-bilde fra en annen tid; en kombinasjon av solbleket 60-tallspop i The Carpenters-tradisjonen, easy-listening, delikat dream pop og varme melodier. Som uavhengige musikere har de spilt inn «Face Down In The Garden» i sitt hjemmesnekrete studio og utgitt skiva på eget label.

Tennis har tidligere vist denne blandingen av inspirasjonskilder, spesielt på album som «Yours Conditionally», «Swimmer» og forrige «Pollen» fra 2023. På «Face Down In The Garden» flettes disse trådene sammen til et helhetlig og gjennomført uttrykk, der vestkystromantikk møter denne deilige retro-popen. Men på «Face Down In The Garden» skjer det noe mer. Her trekkes også linjene til en annen musikalsk sjanger, som for så vidt hele tiden har vært en subtil understrøm i bandets uttrykk; yacht rock. Denne sjangeren, som muligens er noe urettferdig undervurdert, hadde sin storhetstid mellom 1975 og 1985, og forbindes med artister som blant annet Hall & Oates, Toto og Air Supply, er kjent for særdeles melodiøs lyd og silkemyke produksjoner. Dette er musikk for lange bilturer, for solnedganger observert fra dekk og en følelse av bittersøt frihet. «På Face Down In The Garden» forenes nettopp denne poprock-arven enda tydeligere med Tennis’ moderne synth-flater, varme gitarlinjer og Moores krystallklare vokal til et avsluttende signaturstempel.

Låtene er strammere, tidvis noe kortere enn vanlig, og de følger en minimalistisk form. Det er som om Tennis har destillert essensen av seg selv. Albumet åpner med Lana Del Rey-aktige «At The Apartment», en låt om kjærlighet, tosomhet og snurring av vinylsingler. «Weight Of Desire» følger på som en relativt svevende perle som navigerer mellom pågangsmot og motstand, og meditativ balansekunst. I «At The Wedding» og «Sister» får vi både sære og stemningsfulle øyeblikksbilder, og med «12 Blown Tires» får vi et konkret glimt inn i turnélivets frustrasjoner.

Denne låta har nemlig sitt utspring fra en dagen-derpå-hendelse. Etter å ha hatt en strålende opplevelse i Houston natta før, fikk denne DIY-riggen seg en nesestyver da de på kort tid punkterte fire dekk uten å ha fullt mannskap til å hjelpe. Alaina Moore talte hele tolv andre ødelagte dekk langs motorveien, og innså kjapt at denne strekningen var som en kirkegård for dekk å regne. Det er et tragikomisk bilde på hvor fysisk og mentalt krevende det må være å gjøre alt selv. Om det skyldtes uflaks, dårlige veier eller feil bilvalg, ble uansett slitasjen til slutt del av fortellingen og musikken. Anekdoten om dekkene viser alt som rakner når man presser på litt for lenge, men også på styrken i å fortsette, selv når hjulene faller av.

Albumet avsluttes med instrumentale «In Love (Release The Doves)» som, med sine myke toner og litt koring, geleider oss mot det som virker å være et symbolsk, men brått punktum. Det er ikke en dramatisk sorti, men snarere en poetisk og nesten filmatisk sorti. Et lite nikk, og så stillhet. Her finnes ingen kompromisser, bare en konsekvent visjon ført til ende. Man kan merke at musikken er formet med omsorg, og kanskje også med en viss melankoli; en visshet om at dette er siste stopp på reisen. Dette er musikk som trekker pusten dypt, og så slipper den sakte ut igjen.

«Face Down In The Garden» er et album som hvisker lune toner. Det er nok ikke Tennis’ mest umiddelbart fengende utgivelse, men det er muligens deres mest modne. Det utstråler en lavmælt trygghet og ettertanke som inviterer til nærvær. Hvis dette virkelig er slutten på deres karriere som band, har Tennis likevel avsluttet med stil. «Face Down In The Garden» føles som å si farvel til en venn uten dramatikk. Albumet kan oppleves som de fleste andre skiver denne melodisk slepne duoen har laget; en slags pustepause eller behagelig tilfluktssted, men i praksis er «Face Down In The Garden» en elegant erklæring fra et band som aldri tok snarveier, og som visste når det var riktig å slippe taket.