Voksne viser

Boygenius-medlemmet Lucy Dacus’ nyeste soloalbum markerer et slags stilskifte. Ikke at hun har endret musikken radikalt, men på dette albumet viser Dacus at hun, praktisk talt, kan spille på flere strenger. Hun evner fortsatt å forene det inderlige og det universelle, og det er fortsatt indiefolk, eller rettere sagt amerikansk indiepop med folkrock-elementer, som er kjernen. Likevel er det en endring på enkelte av låtene, for nå har også kammerpopen slått inn. Med et mer åpent lydbilde, bredere emosjonelt register og et dykk i kjærlighetens mangefasetterte landskap, går «Forever Is A Feeling» i en interessant og utforskende retning.

Utgivelsen er også et vendepunkt i Lucy Dacus’ karriere på et mer strukturelt plan fordi dette er hennes første utgivelse på Geffen Records. Det anerkjente plateselskapet som David Geffen etablerte for 45 år siden, er i dag et underlabel i Interscope-systemet, som igjen er en del av musikkgiganten Universal. Tidligere var Dacus tilknyttet uavhengige Matador Records, hvor hun bygget opp sitt navn gjennom de tre foregående soloalbumene «No Burden», «Historian» og «Home Video». Grunnet større ambisjoner og det stadig økende publikummet, særlig etter Boygenius-suksessen, var det kanskje rett vei å gå siden Dacus i praksis ikke lenger anså seg selv som en indie-artist. Det var muligens begrensete ressurser tidligere sammenliknet med hva som tilbys nå, men større apparat kan jo også begrense den kunstneriske friheten. Overgangen til Geffen ble uansett en naturlig forlengelse av hennes samarbeid med Boygenius siden de allerede var på Interscope. Sammen med Phoebe Bridgers og kjæresten Julien Baker tok Lucy Dacus indiefolk-scenen med storm da Boygenius debuterte med albumet «The Record» for et par år siden.

«Forever Is A Feeling» inneholder 13 spor, og skiva vokser ganske fint underveis. Her formidles følelser som finnes i minner, her og nå, eller som man ønsker å kjenne på. Tematikken er som en rød tråd, hvor det sentimentale aldri blir for klamt, men snarere nært og raffinert. Dacus skal i stor grad være inspirert av hennes forhold til bandkollega Julien Baker; ikke nødvendigvis bare som et kjærlighetsforhold, men også som et komplekst og emosjonelt ladet vennskap som utfordrer forståelsen av intimitet og identitet. Dette aspektet gir albumet en sjelden oppriktighet. Joda, det er kjærlighetssanger, men alle er ikke utelukkende av den überromantiske karakteren, men heller eksistensiell. Lucy Dacus omfavner altså et mer ekspansivt lydbilde enn før, og tidvis dukker disse chamber pop-låtene opp som kan minne om Weyes Blood. Noen eksempler er «Come Out» og «Best Guess» hvor Dacus, særlig på den første av dem, minner om hvordan Natalie Laura Mering formidler sine låter i nevnte kammerpop-prosjekt. Skiva innledes forresten med lett kammermusikk-intro, så meningen er vel å legge noen føringer.

Før vi kommer ordentlig til kammerpop-partiene, møter vi rolige «Big Deal» og den mer midtempo-pregete «Ankles». Det vil si; det tar ikke så lang tid før kammerstempelet er på plass, men det er egentlig bare strykerne som kan koples dit. Resten av låta damper fint av gårde i et relativt uanstrengt spor. Og der «Limerence» preges av lette pianotangenter, har drømmepoppete «Talk» enkel rockerytmikk. «På «Bullseye» får Dacus bidrag fra kirkegjengeren Hozier. Denne indiepop-duetten fungerer godt, og er en grei vri i et ellers så ukomplisert landskap. Albumet avsluttes med «Lost Time», som nesten starter som en miks av Joni Mitchell og Weyes Blood før det virker som Boygenius overtar låta fullstendig. Med det sagt, så er det litt sprøtt at Julien Baker og Phoebe Bridgers, som bidrar på flere låter på skiva, ikke gjør det på akkurat denne.

«Forever Is A Feeling» framstår som en kunstnerisk utforskning av kjærlighet. I motsetning til forrige albums ungdommelige temaer, virker denne skiva mer som en reflektert samtale mellom voksne som finner harmoni i de små øyeblikkene i livet. Dette kommer antakelig ikke til å bli stående som Lucy Dacus sitt mest omtalte album når diskografien utvider seg, men det er likevel et godt nok håndverk til å kunne spilles uten problemer av de aller fleste her i verden. En passe glattprodusert indiefolk-skive med kammerpop-inspirasjon kan rotere på platespilleren i ethvert møblert hjem. Coveret til «Forever Is A Feeling» visualiserer en Lucy-hipster rammet inn i barokkens finesse, og det er egentlig et passende bilde på denne, ikke lenger så uavhengige, visepopsnekkerens varme fjerdealbum.