Ufiltrerte følelser

Det blir gjerne noen forventninger i indiefolk-land når Bon Iver slipper nytt materiale. Studioalbumet «Sable, Fable» er det femte i rekken, og framstår som et todelt verk hvor den korteste delen er mørk, og den lengste lys. I sentrum står altså Justin Vernon, mannen bak navnet Bon Iver. Navnet, som mange sikkert har fått med seg, stammer fra det franske uttrykket “bon hiver”, som betyr “god vinter”. Dette ble brukt i den Alaska-baserte TV-serien «Northern Exposure». Vernon adopterte uttrykket da han for snart tjue år siden påtok seg rollen som hytteeremitt i hjemstaten Wisconsin. Det resulterte i debutalbumet «For Emma, Forever Ago». Denne skiva, som nærmest kom ut av intet i 2007, fikk en slags mytisk aura over seg, og her startet Bon Ivers kunstneriske reise med ensomheten som kreativt drivstoff. Bon Iver ble feilstavet med vilje fordi aliaset ikke skulle oppfattes så innmari franskt. Navnet skulle heller framstå som noe særegent, på samme måte som intensjonen med musikken. Akkurat det lyktes vel bare sånn delvis på begge arenaer.

«Sable, Fable» eller «SABLE, fABLE» som Bon Iver velger å stilisere albumtittelen, er altså det nyeste tilskuddet til diskografien. Én ting er stiliseringen, men selve tittelen signaliserer en todeling. Sable som på norsk er sobel; du vet dette mårdyret med den mørke pelsen, eller kanskje ikke? Uansett virker det som sobel, i kraft av fargen, representerer noe av den mørke tematikken på denne skiva, som først ble utgitt som en tre-spors EP (egentlig fire, men tolv sekunder med intro-piping teller liksom ikke). «Things Behind Things Behind Things», «Speyside» og «Awards Season» kom til live i en periode preget av depresjon og ensomhet. Sånn sett speiler muligens låtene en mental opprydning hos herr Vernon. Disse tre låtene er også skrevet med store bokstaver på cover og spillelister, og markerer dermed ytterligere avstand fra de resterende ni sporene som skrives på helt vanlig vis. Det er visst her det greske begrepet triptyk slår inn. I kunstverdenen beskrives dette som tre sammenhengende verker som til sammen forteller én historie. Bon Ivers triptyk er i dette tilfellet mørket før lyset.

Som et motstykke kommer fABLE, og da skal det bli litt lysere med flere kjærlighetsfabuleringer. I motsetning til SABLE, som var ment spartansk, skal fABLE framstå som fyldigere. Om man ikke dykker spesielt ned i teksten merkes ikke nødvendigvis en voldsom stor forskjell mellom partiene, i hvert fall ikke umiddelbart. Men det er nok noe mer elektronisk fylde på den lysere siden, og Vernons stemme får lov til å komme bra fram, selv omgitt av strykere, blåsere og koring i en relativt luftig produksjon. I sum er dette egentlig en enda mer polert utgave av den indiefolk-popmusikken Bon Iver ganske fort staket ut en kurs mot med sitt selvtitulerte oppfølgeralbum. Derfra fortsatte han den tvetydige hipster-melankolien med «22, A Million» og «i,i», og nå altså «Sable, Fable».

Bortsett fra litt soul-inspirasjon i flekkene, samt at «I’ll Be There» like gjerne kunne vært en Prince-låt, byr ikke albumet på de heftigste overraskelsene. Tidvis er det mulig å dra noen små paralleller til Jonathan Wilson, som på samme måte kombinerer klassisk håndverk med psykedelisk varme og sjel. Samtidig formidles Bon Ivers romantiserende drømmerier ganske godt. Det er som om Lord Huron sper på med litt av sitt kjærlighetsstøv, og da får Justin Vernon forhåpentligvis enda mer tro på framtiden. Men der Jonathan Wilson og Lord Huron holder seg til det mer jordnære og nostalgiske, strekker Vernon seg mot det mer eleverte og uforutsigbare. Ofte er det som om musikken hans puster i takt med det han selv føler, og det merker man ekstra godt her også.

Der «Short Story» er umiskjennelig Bon Iver, med et drag av «Skinny Love» over det hele, gir det elektroniske lydbildet på «Everything Is Peaceful Love» en følelse av avansert 80-tallspop. Det er nettopp et slikt alternativt pop-lydbilde som ble ganske vanlig siste halvdelen av det tiåret. På «Walk Home» slår plutselig 2020-årene inn igjen, etterfulgt av den moderne gospel-aktige låta «Day One» hvor Dijon og Flock Of Dimes bidrar. Nok et artistbidrag kommer på «If Only I Could Wait», hvor Danielle Haim fra søstertrioen HAIM låner bort stemmen sin. Hennes tilstedeværelse representerer muligens det kjærlighetsperspektivet Vernon later til å holde hellig gjennom hele fABLE.

Med sitt nyeste prosjekt er Justin Vernon tilbake i ganske god form. Ikke bare har det nyrenoverte studioet April Base, der innspillingen foregikk, fått et løft. Det virker også som Bon Iver selv har gjort en oppussing, selv om han selvsagt har bevart sin integritet. «Sable, Fable» byr ikke på de mest elleville sakene, men albumet er solid gjennomført, og opplevelsen er en fin musikalsk ferd når Vernon formidler på sitt sedvanlige boniverske vis. At skiva ikke er altfor kryptisk slik at man må rote rundt i symboltunge labyrinter, er bra. Nå er det snarere åpen vei til hjertet som gjelder. Og kan kontrasten mellom de mørke og lyse sidene også tolkes som overgangen fra isolerte vinternetter til lune sommerkvelder? I så fall vil «Sable, Fable» også kunne være fortellingen om å lande på et behagelig sted.

Foto: Graham Tolbert