Fuzzy fåreklær

Jenta med det kunstneriske aliaset Girlpuppy heter egentlig Rebecca Alexis Harvey og er fra Atlanta, Georgia. I USA, altså. På kort tid har hun klart å snike seg fram som en interessant nykommer innen indierock. Ny og ny, alt er relativt. Karrieren skjøt egentlig fart allerede under pandemistarten, og deretter har hun gradvis bygd opp et lydbilde som kombinerer elementer fra indiepop og shoegaze med tidlig 2000-talls poprock. Etter debut-EP-en «Swan» i 2021 og debutalbumet «When I’m Alone», som kom året etter, vender hun nå tilbake med oppfølgeren, «Sweetness», der hun i samarbeid med andre styrer sin kunstneriske retning. Lydlandskapet er rikere enn tidligere, med blant annet innflytelser fra artister som skranglete Yo La Tengo, elegante Lana Del Rey, funderende Elliott Smith og pop-legendene Fleetwood Mac. Alle er jo melodiske som få, og når Harvey mikser de ulike retningene høres den skranglete fuzzen fra den ene leiren og de mer pop-flytende tonene fra den andre. Dette er nok bare noen av flere inspirasjonskilder, for Grizzly Bear er også nevnt, og midt i denne skuddlinja ville man lydmessig tidligere kunnet plassere en artist som Avril Lavigne. Dog har Girlpuppy mye bedre vokal, mindre emo-skating er det også.

Albumtittelen «Sweetness» har visstnok en personlig klang for Harvey, men bak denne sukkersøte fasaden utforsker hun mer komplekse og mørkere temaer rundt kjærlighet, tap og selvforståelse. Lyrisk sett er hun ganske så selvdreven, vittig og direkte, men hun henter tydeligvis også inspirasjon fra andre låtskrivere. Å se i retning av Leonard Cohen og Mike Scott er jo ganske vågalt, men selvsagt ikke dumt. I låten «I Just Do!» maler hun levende bilder av relasjoner gjennom en rekke små øyeblikk, der hun synger om hvordan hun elsker når hun får kjærestens venner til å le, og hvor mye hun beundrer vennegjengens fellesskap med kjæresten som midtpunktet. Singelen «Windows» er et tydelig eksempel på hvordan Harvey blander nostalgi med moderne indie, der trivelige keyboards og pene gitarer bygger opp til et refreng som både er sart og triumferende på samme tid.

På «Sweetness» utforsker Harvey et enda bredere spekter av lydbilder, og samarbeider med musikere fra etablerte indieband som Horse Jumper Of Love, The War On Drugs og Beach Fossils. I prosessen med å lage albumet måtte Harvey konfrontere sin egen usikkerhet som låtskriver. Hun har nevnt at hun følte seg begrenset av ikke å kunne spille noe instrument, men redningen var å ha The Nationals Matt Berninger som inspirasjon siden han har en liknende tilnærming til låtskriving. Hun begynte derfor å spille inn a cappella-snutter og utviklet låtene derfra. Med hjelp fra produsent Alex Farrar, samt låtskriverne Tom Sinclair og Holden Fincher, fant hun et perfekt balansepunkt mellom nostalgisk shoegaze, poprock og powerpop og drømmepop.

Ironien i tekstene gir albumet en særegen stemning. I «I Was Her Too» refererer hun til «The Whole Of The Moon». The Waterboys-klassikeren var visst en låt som en eks-kjæreste sendte henne og sa at den minnet ham om henne. «Did you really see the crescent?» spør hun undrende mens hun lenger ut i verset smålekent siterer det ikke helt ukjente «too far, too soon» rett før man skulle kunne se hele månen. Hennes hverdagslige betraktninger med noen småfrekke lånereferanser, gjør tekstene hennes både småvittige og smertefulle på samme tid. Som flere av låtene på dette albumet har «Since April» også disse fuzzy powerpop-gitarene, og de gir lydbildet god fylde. Andre låter som for eksempel behagelige «Beaches» tones derimot ned mot et alt-country-lydbilde, men det er fortsatt fyldig. Dette rimelig voluminøse lydlandskapet, kan Girlpuppy-prosjektet takke god vokal og smart produksjon for.

Nå skal det sies at man har hørt en del utgaver av «Sweetness»-aktige album gjennom årene, så dette framstår ikke som enormt nyskapende. Likevel er låtmaterialet akkurat såpass godt snekret sammen at albumets ti låter jevnt over flyter ganske godt. Dessuten er det kjærlighet i ulike former, og det funker alltid. Vokalen til Becca Harvey er allerede nevnt, og det er noe med denne uanstrengte måten å synge på som blir så innbydende. Sammenliknet med samtidens mest spennende kvinnelige indie-artister synes hun allerede å nikke oppi sjiktet der Soccer Mommy, Palehound, Blondshell, Snail Mail og Phoebe Bridgers har etablert seg som solide travere. «Sweetness» er fint og sårt, men viser også en god dose girlpower. Becca Harveys lure musikalske og lyriske grep viser en artist som stadig utvikler seg, så spådommen er at Girlpuppy har kommet for å bli.