Styggpen smygepop

Canadiske Dan Bejar har i omtrent tre tiår vært på indie-scenen med sitt eget prosjekt Destroyer, og med andre venner fra Vancouver, som for eksempel The New Pornographers. I motsetning til nypornografenes powerpop, har Bejar hatt en eklektisk tilnærming til musikken, som spenner fra akustiske ballader til elektroniske eksperimenter. Denne gangen dykker han dypere inn i en mer organisk og ekspansiv lyd, der jazz-inspirerte vokallinjer, improviserte pianoarrangementer og en følelse av frihet skaper et musikalsk landskap som avviker noe fra det han har gjort før.

Veien til hans 14. studioalbum «Dan’s Boogie» var imidlertid ikke uten hindringer. Etter å ha fullført den merkelige forgjengeren «Labyrinthitis», fant Bejar seg i en kreativ tørkeperiode. Han utfordret seg selv til ikke å skrive låter, i håp om at ideene ville hope seg opp og tvinge seg fram på et senere tidspunkt. Da han til slutt avla et nyttårsforsett om å spille piano én time hver dag, holdt han dette forsettet bare i fire dager. Likevel resulterte disse få øktene i noen av albumets spor, inkludert «Cataract Time», «Hydroplaning Off The Edge Of The World», førstesingelen «Bologna» og selve tittelsporet. Tross en slentrende, raspete og nesten livstrøtt vokal, demonstrerer låtene denne gangen Bejars melodiske teft mye bedre enn på forrige album. Hvis vi drar litt lenger tilbake i tid, kan noen av disse låtene sies å ha tilsvarende kvalitet som på albumet «Have We Met» fra 2020.

Albumtittelen «Dan’s Boogie» er en historie i seg selv. Den begynte som en arbeidstittel for en låt, inspirert av enkle jazzy og repeterende akkorder med en tullete idé om å gjøre denne på Dylansk vis med uendelig mange vers. Etter hvert begynte Bejar å se på tittelen som en passende beskrivelse for hele albumet, både som en refleksjon av musikken han selv liker og som en del av hans fascinasjon for navn i albumtitler, ofte inspirert av spionromaner fra 1960- og 1970-tallet. Denne lekenheten gjennomsyrer hele albumet, der Bejar med letthet beveger seg i et nyansert terreng som likevel skjuler grader av seriøsitet.

‘Motsetninger’ er et stikkord på «Dan’s Boogie», for Bejars forkjærlighet for jazzy ballader står i kontrast til produsent og bassist John Collins’ preferanser for band som Led Zeppelin og Scritti Politti (som i seg selv må kunne anses som motsetninger). Motsetninger av motsetninger til tross; da Bejar nevnte at han hadde Sammy Davis Jr. i tankene, dukket visstnok tittelsporet opp. Bejar omfavner en Rat Pack-aktig selvsikkerhet dynket i et lydbilde av smygende gitarer, fyldige blåsere, jazz-trommer, drømmende synther og lounge-piano. Rat-Pack, lurer du? Du vet de gamle hestene av noen musikere og skuespillere som var store for pluss/minus 60 år siden. De var vel fem stykker, men i tillegg til Sammy Davis Jr., holder det sikkert å nevne Frank Sinatra og Dean Martin for å kople seg på igjen. På dette albumet er det ikke gamle storband-arrangementer som rår, men det er like fullt en stemning av strykere og elegante pianovendinger som passer Bejars nostalgiske referanser. John Collins’ mer rock-orienterte produksjon har en form for elektrisk gaze-energi som uansett gir albumet særegen identitet.

Singelen «Bologna» er allerede nevnt, og den skiller seg ut ved å plassere Bejar i en birolle siden hovedvokalen her tilhører Fiver’s Simone Schmidt. Denne låta er det nærmeste Destroyer kommer belgiske Maarten Devolderes prosjekt, Warhaus, med landskvinnen Sylvie Kreusch på vingen. Det er egentlig i denne gata Bejar & Co bør fortsette å gå, med eller uten Schmidt. Vi får også servert «Hydroplaning Off The Edge Of The World», som tilsynelatende framstår som en lystig poplåt. Umiddelbart starter låta ganske lett og harmonisk før et mørkere lydbilde inntreffer. Budskapsmessig synes låta å være mer angstfylt og selvdestruktiv enn hva melodien tilsier. Denne vekslingen mellom ulike perspektiver gir albumet en helt annen substans enn tidligere.

Bejar veksler mellom å synge og snakke på albumets ni låter, og dette faller seg helt naturlig. For denne herremannen er ingen gullstrupe. Han knirker seg, ofte sløvt, gjennom tekstlinjene, men han har klart å lage et ganske chill lounge-lydbilde med lekker tromming som veksler mellom rene og dumpe slag med tidvis visping. Her er det piano, fløyter og en stemning som filmatisk sett nærmest arter seg som å navigere gjennom en James Bond-scene i et casino med dempet belysning, iscenesatt av den eksentriske mesterregissøren David Lynch. Korte «I Materialize» er som en representant av skyggesiden til Prefab Sprouts «Andromeda Heights», men åtte minutter lange «Cataract Time» får du analysere selv. Den rolige piano-avslutningen «Travel Light», med litt Bejar-knirk innimellom, er fin. Isolert sett kunne pianopartiene her passet ypperlig på The Style Councils album «Café Bleu».

Med «Dan’s Boogie» virker Destroyer å være tilbake på sporet av den tapte tid. Selvransakelse er fint, bare man lærer å begrense seg. Akkurat her virker det som Bejar har funnet balansen når han smelter sin indre Lou Reed inn i stilfulle arrangementer. Skiva er virkelig ikke for alle, men for dem som liker et eterisk, men eksperimentelt lydbilde og litt jazz i forskjellige varianter, funker dette fint. I stedet for å kjempe mot verden, velger Bejar denne gangen heller å danse sakte med den når albumet synes å leke mellom det kalkulerte og det improviserte. Dersom Destroyer-prosjektets kunstneriske visjon har vært å rive ned og bygge opp sitt eget uttrykk, har Bejar i hvert fall lyktes godt de siste tre årene.