Interpol «The Other Side Of Make-Believe»
(Matador)
To tiår med Interpol burde ikke kreve at man er god detektiv for å finne nye ledetråder som gjør musikken mer spennende, men her må virkelig ulike tilnærminger til for å knekke innovasjonskoden.
New York-bandet Interpol med vokalist Paul Banks i spissen, har levert subtilt snikende musikk siden den knakende gode albumdebuten «Turn On The Bright Lights» for tjue år siden. Med «The Other Side Of Make-Believe» som den sjuende skiva, feirer de nå altså 20-årsjubileum for langspillende utgivelser.
I en tid der The Strokes var ett av New Yorks heteste ny-retro-aktige indieband, var Interpol den mer alternative og mindre eksponerte fetteren borti gata som til da, med unntak av noen små EP-er, ikke hadde gitt ut noen skikkelige solide saker å smelle i bordet med. Gradvis snek de seg inn på indie-arenaen med ovennevnte debut hvor inspirasjon fra The Chameleons og Joy Division, samt en anelse shoegaze lurte i produksjonslokalene. Interpol grep sitt publikum for alvor med de to strålende etterfølgerne «Antics» og «Our Love To Admire» der lydbildet var klarere enn før. Stilen var tilsynelatende også tydeligere, men etter disse skivene stanset det litt opp, og det kommersielle gjennombruddet kom egentlig aldri ordentlig i gang. Man trenger ikke nødvendigvis verdensherredømme, men Interpol var på et svært interessant spor som delvis forvitret.
Selv om Ian Curtis’ spøkelse nærmest hang over Paul Banks, klarte han etter hvert klart å frigjøre seg noe fra denne sammenlikningen. Banks’ gjenkjennelige stemme preger Interpol på samme måte som Daniel Kesslers gitar skaper karakteristisk stemning. Trommeslager Sam Fogarino gjør, med noen mindre utforskende unntak, som han pleier; han holder takten. At bassist Carlos Dengler ga seg etter noen utgivelser hadde muligens en påvirkning på lydbildet, men konstellasjonen som er igjen har gjennomgående båret, og bærer fortsatt den passe undergrunnmørke og melankolske lyden av Interpol. Samspillet dem imellom fungerer fremdeles upåklagelig, men å påstå at «The Other Side Of Make-Believe» er direkte nyskapende, er vel å ljuge ganske kraftig. Kessler er dog villig til å eksperimentere med små, finurlige nyanser, og Paul Banks er uansett kul å lytte til; om han fronter Interpol, leker med Muzz og RZA, fungerer under pseudonymet Julian Plenti, eller simpelthen bare seg selv som Banks.
Låtene på «The Other Side Of Make-Believe» ikke akkurat er dynket i kraftige refrengbad, men allikevel er «Passengers» og finfine «Fables» ganske digge låter å nynne litt på. På særlig sistnevnte ligger Daniel Kesslers kreativitet hele tiden i bakgrunnen som 70-talls Bowie-esque gitarlinjer og backer Paul Banks’ vokal. Og til tross for melankolien, har teksten glimt av oppstemthet. Selvsagt godt kamuflert, men like fullt lettere enn på lenge.
Førstesingelen «Toni», som også er åpningssporet på skiva funker fint og henger på et vis sammen med «Something Changed». Dette er også visualisert gjennom musikkvideoer hvor Paul Banks framstilles som en slags etterforsker, utenom embeds medfør, som til stadighet observerer et forfulgt og forelsket pars bevegelser mens han knasker på en appelsin. Noe old-school over videosnuttene, men grunnet de filmatiske grepene blir man litt mer nysgjerrig likevel. Begge låtene har for så vidt samme energinivå, og enten liker man dem med én gang, eller så må man gi dem flere sjanser. «Into The Night» og «Mr. Credit» er helt greie låter skåret over typisk Interpol-lest, «Big Shot City» er nesten en uptempo-låt å betrakte i Interpol-verden, og «Gran Hotel» har klassisk, kryptisk kjærlighetstekst. Eller egentlig ikke så kryptisk; det gikk visst ikke så bra denne gangen heller.
«The Other Side Of Make-Believe» består av 11 låter hvor noen av dem i beste fall kunne tusket til seg en plass på noen av de tre første albumene eller femteskiva «El Pintor», mens låtene som ikke er nevnt her aspirerer til fyllmateriale på det selvtitulerte og forglemmelige fjerdealbumet. Den aldrende skaren av indie-rockere og post-punkere vil antakelig glede seg over en slags katalogisert gyllen middelvei hvor produksjonen, med Flood og Alan Moulder bak spakene, er mer distinkt og mindre grumsete enn forgjengeren «Marauder». Selv er jeg glad for at låtmaterialet virker å være litt på vei oppover igjen, for helt ærlig har jeg vært litt i stuss over hvorfor Interpol nærmest har gått på siget i femten år når Paul Banks, som soloartist eller i andre musikalske konstellasjoner, synes å ha vesentlig mer oppfinnsomhet på lager.
En ambivalent lytteopplevelse til tross; Interpols siste påfunn viser at en ørliten retningsforandring et sted bak post-punk-horisonten kan skimtes. Forhåpentligvis blir denne mer markant på sikt, slik at man slipper å ty til forstørrelsesglasset for å finne et framtidig oppsving av skaperevne. Men inntil videre forblir «The Other Side Of Make-Believe» en aldri så liten forestilling om at skiva er bedre enn den egentlig er.
