Party on!

Da engelske The Darkness dukket opp for omtrent 25 år siden med sin glamrockete lyd og nokså outrerte fasade, tenkte jeg at dette bandet var vanskelig å ta seriøst. Med Hawkins-brødrene Justin og Dan i spissen, og bassist Frankie Poullain og trommeslager Ed Graham på slep, brøyt denne engelske kvartetten både opp britpopregimet og gjenopplivet litt av den gamle glamrock-kulturen fra 70-tallet ved å klinke til med alle mulige varianter av rockens mest teatralske og glamorøse sider. Mange husker sannsynligvis den suksessfulle singelen «I Believe In A Thing Called Love» fra debutalbumet «Permission To Land», hvor kombinasjonen av klassisk hardrock og glam, ispedd en god dose humor, tok fullstendig av høsten 2002.

Justin Hawkins ble med sin kraftfulle falsettsang raskt et slags ikon for retro-rock, og det er muligens her The Darkness’ frontfigur skilte seg ut på samtidens rockescene. Med sin over-the-top scenepersonlighet og bandets snåle evne til å gjøre rock rimelig tøysete, førte det hele til at de, av mange, kjapt ble puttet i skuffen for comedy rock. Der finnes jo allerede Jack Blacks Tenacious D, Flight Of The Conchords og Eagles Of Death Metal, men mest av alt har The Darkness virket som en krysning mellom glamrock-band og det fantastiske mockumentary-bandet Spinal Tap. Med energisk sceneshow og fargerike personligheter, har The Darkness sjarmert og forundret mange lyttere. Er de virkelig et ordentlig rockeband, eller er dette bare tullball? Vel, de klarte i hvert fall «å lure» trommeslager Rufus Tiger Taylor inn som fast medlem etter at Ed Graham ga seg. Det er ti år siden, og han er der vitterlig ennå.

Når The Darkness nå utgir sitt åttende studioalbum, «Dreams On Toast», må de jo være noe mer enn en gimmick. Over to tiår er lenge å holde slike ablegøyer gående uten substans. På «Dreams On Toast» har bandet i praksis videreført det som kan kalles signaturlyden. Dog kjennes det ut som de har mer å fare med når de raffinerer de gamle rockeoppskriftene og sparker i gang med «Rock And Roll Party Cowboy». Med nevnte bakteppe synes denne låttittelen i seg selv bare å bekrefte mistanken om at klovneriet vedvarer. Og, joda, det kan nok oppfattes som useriøst, men pokker heller; hadde dette kommet på 70- eller 80-tallet og bandet hadde hatt navn som Sweet, Styx, Aerosmith, Queen, Bachman Turner Overdrive, Uriah Heep eller Disneyland After Dark og Mötley Crüe, for den saks skyld, hadde de sikkert blitt plassert i en annen kategori. Men det var tider da denne musikken var akseptert på en helt annen måte enn på 2000-tallet. Klassisk rock med heavy– og glam-elementer i seg, har nok ikke samme publikumsappell i dag. Du verden hva man kan gå glipp av om alt er dønn alvorlig hele tiden.

Man skal uansett ikke kimse av at The Darkness har skapt et album som enkelt blander pop, glam, heavy og rock hvor melodiene fenger og de elektriske gitarene er dominerende. Ser man bort fra den country-aktige sjettesingelen (jepp, over halve skiva er allerede ute som singler), «Hot On My Tail», er det jevnt over rock’n’roll fra 70-tallet som gjelder. OK, det finnes faktisk også en fin liten softrock-ballade i «Don’t Need Sunshine» hvor Justin Hawkins’ karakteristiske falsett atter en gang høres med pen koring i bakgrunnen. Med en anelse Freddie Mercury-feeling her, så er ikke Brian May-vibbene langt unna heller. Den comboen er ikke verst. Når «The Longest Kiss» dukker opp, er det som å ta en spasertur gjennom musikalske 60- og 70-tallsgater. Dette virker ubekymret og så pop-rockete som England tidvis var på denne tiden. «I Hate Myself» høres ut som en opprocka Mika. Fyr opp «Grace Kelly», og legg til en rekke glamrock-riff, og du er i mål.

«The Battle For Gadget Land» og «Weekend In Rome» er som innslag i en rockopera hvor alle ingredienser pøses friskt i en stor gryte av god gammeldags rock med ulike fortellerstemme-partier og passe pompøst rør. «Cold Hearted Woman» trekker igjen inn folk-country-elementer, men denne gangen det er også koring og harmonier som lett kunne vært en miks av amerikanske The Walker Brothers og klassisk britisk 60-tallspop som The Hollies og Gerry & The Pacemakers. Det er bare denne ivrige fiolinen som på en søt, men fjern måte, torpederer det komplette bildet av strigla 60-talls pop-nostalgi. Det er enda flere låter som er verdt å lytte til, så om du har humor, liker overdrivelser og har en urokkelig kjærlighet for klassisk rock, er den lekne tilnærmingen til lydbildet på «Dreams On Toast» alt du trenger for å kjenne litt på hvorfor den eldre rocken fortsatt har et brukbart fotfeste i musikkverdenen.

Kort sagt; er du klar for blandingen av pop– og glamrock med litt hardrock og progressiv rock i flekkene, preget av skråblikk, elleville ideer og koko energi? Da er The Darkness’ festlige «Dreams On Toast» noe sette tenna i når de her tilbyr lysglimt og fargeglad rock i en tid hvor man virkelig trenger å riste litt løs. Svelg den seriøse stoltheten og nyt alle rockeklisjeene i én og samme pakke, for det er faktisk lov å like slik musikk. Gøyalt er det også om du gidder høre på tekstene.

Foto: Simon Emmett