Naxatras – «V»
(Naxatras, 2025)
De greske prog-rockerne svever høyt atter en gang.
Hellas er så mye mer enn sol og sommer. Moussaka og gresk salat er et par åpenbare høydepunkter, for ikke å glemme at de, til alt overmål, klarte å vinne EM i fotball for herrer i 2004. Mot alle odds. Nå lurer du nok på hvorfor dette er relevant i en musikkanmeldelse, og det skal vi forklare. Det er fordi det psykedeliske rockebandet Naxatras også er en overraskende godbit fra Hellas. Og som du helt sikkert husker, omtalte vi forrige utgivelse fra Naxatras tilbake i 2022. Vi skrudde volumet helt til 10 av 11 den gangen for forgjengeren «IV». Bandets femte studioalbum «V» har dermed en del forventinger knyttet til seg, og dette skal vi komme til bunns i.
Vi får denne gangen servert åtte spennende spor i et musikalsk landskap som muligens søker seg enda mer bakover i katalogen enn bare å fortsette på «IV»-bølgen vi likte så godt for noen år siden. På «V» dyrkes futuristiske sci-fi-elementer med lyder fra antikken, 70-tallsprog og psykedelisk rock. Samtidig dykker Naxatras enda dypere ned i eteriske drømmelandskaper, og til sammen utgjør disse noe motstridene retningene følelsen av chill. Et eksempel på dette er åpningslåta «Celestial Gaze», som setter en fin og lun tone ut fra start, og flyter på subtile fiffigheter låta ut. Tankene kan svinse innom Pure Reason Revolution sitt «The Dark Third»-album fra 2006, særlig på måten de lar flere musikalske temaer flettes sømløst sammen uten å påføre for store pulsutslag hos lytteren.
«Spacekeeper» og for så vidt også «Breathing Fire» er antakeligvis låtene som minner mest om det Naxatras foretok seg på «IV»; det vil si psykedelisk progrock med stoner-elementer. «Spacekeeper» er spennende nok i form og uttrykk der et åpent lydbilde fargelegges med drivende bassing, luftig fløyting og kompletterende gitarlyder som temaforteller. Singelen «Numenia» tar oss rett til en slangetemmer på et åpent marked i en ørken, der typiske lyder blandes med bandets eget sound. Har man en dose fantasi, kan man saktens se for seg et romskip som svinger innom og lager krøll i slangekurvene også.
«Legion» fortsetter denne høyst fantasifulle ferden, men blander også inn større doser electronica og psykedeliske toner, og ender opp tilbake i det fjerne østen mot slutten. «Sand Halo» og «Utopian Structures» gjør som åpningslåta, og drar deg rett ned i et varmt bad med duftlys og fluffy skum. Det er noe eggende uforløst som lurer i bakgrunnen, men som ikke ødelegger den totale opplevelsen av flyt og ro. «The Citadel» pirker litt mer i den musikalske underliggende nerven, og følger samme tema gjennom hele låta. Ved å vri og stokke om litt underveis, holder Naxatras det interessant for lytteren. Tematisk minner det litt om den serbiske prog-rockeren David Maxim Micic sitt «Who Bit The Moon»-album fra 2017, og låta avslutter albumet på fint vis.
Selv om bandet utforsker musikalske variasjoner, høres «V» ut som Naxatras fra start til slutt. Sannsynligvis vil dette glede både gamle og nye fans der bandet formidler sitt dynamiske og fyldige lydbilde. Låtene er noe mer svevende og drømmende enn på forrige utgivelse, men det passer fint når albumet lyttes på i sin helhet. Vi tror at «V» kan fange mange nye lyttere med sitt beroligende musikalske uttrykk, hvis man bare åpner for at Hellas er mer enn bare gyros-pregete ESC-bidrag. Glimrende band som Villagers Of Ioannina City og Septicflesh kommer tross alt derfra. Vi skrur uansett volumet helt til 9, det burde du også.
