Elektronisk eksperiment

Bdrmm er bandet fra Hull som har gjennomgått en bemerkelsesverdig musikalsk reise siden de startet som et beskjedent soveromsprosjekt ledet av vokalist og gitarist Ryan Smith. Bandnavnet er en forkortelse for bedroom, og henviser vel ganske enkelt til den musikalske opprinnelsen. Uttrykket har i så måte utviklet seg langt utover de fire veggene hvor de første tonene ble til. Fra det fem år gamle debutalbumet «Bedroom» med drømmende shoegaze til oppfølgeren «I Don’t Know», der bandet også eksperimenterte med ambient, trip-hop og slowcore, har Bdrmm gradvis utvidet grensene av egen lyd. Nå, med sitt tredje album «Microtonic», tar de steget inn i enda et terreng hvor elektroniske impulser og svevende melodier smeltes sammen.

«Microtonic» synes ikke å være en brå revolusjon, men heller en form for organisk utvikling drevet av nysgjerrighet og eventyrlyst. Bandets nye retning ble blant annet inspirert av erfaringer som å varme opp for den britiske electronica-produsenten og DJ-en Daniel Avery, samt en felles rave-opplevelse på Field Day-festivalen i fjor. Dette åpnet dørene til en ny dimensjon. Dessuten ble bandet til en viss grad influert av Thom Yorkes elektroniske eksperimenter og den engelske filosofen og musikkritikeren Mark Fishers teorier om hauntologi.

Fisher utviklet hauntologi-teorien, som beskriver hvordan fortiden hjemsøker nåtiden, særlig gjennom musikk og populærkultur. Fisher mente at vi lever i en tid der kulturelle uttrykk er preget av en lengsel etter en framtid som aldri kom, og at mye av moderne kunst er en resirkulering av gamle ideer. Dette skaper en følelse av stagnasjon, der vi stadig vender tilbake til fortiden, men i nye former. I musikken refererer hauntologi til lyder som framkaller minner om en tapt æra, som forvrengte opptak, ekko-aktige vokaler, semi-analoge elementer og synthesizere som minner om 70- og 80-tallets elektroniske eksperimenter. For Bdrmm, som på «Microtonic» utforsker både elektroniske og nostalgiske elementer, er hauntologi et relevant rammeverk. Ved å blande shoegaze-støy med moderne klubbmusikk, skapes et lydbilde som føles både tidløst og «hjemsøkt» av fortidens estetikk. Dette kan tolkes som en slags manifestasjon av Fishers idé om at vi faktisk lever i en tid hvor nye særegenheter ofte dukker opp i spøkelsesaktige, gjenkjennelige former.

«Microtonic» er blitt produsert av bandets trofaste samarbeidspartner, Alex Greaves, som har vært med på å forme det atmosfæriske lydbildet. Lag på lag av syntetiske og organiske elementer er vevd sammen til et ganske så hypnotisk landskap, som eksempelvis «Clarkycat» med sine innslag av halvtoner, det ambient-svevende tittelsporet og avslutningen «The Noose». Skiva starter dog på litt annet vis, men det er åpenbart at introlåta «Goit», i samarbeid med Sydney Minsky Sargeant fra Working Men’s Club, gir et umiddelbart inntrykk av retningsforandring. Skiva har flere spennende låter, og noen av dem har en gjenkjennelseseffekt fra tidligere musikalske epoker. «Infinity Peaking» er en slik låt. En annen er «In The Electric Field» med den Manchester-baserte drømmepopperen, Olivesque. Denne låta er i den andre enden av voluminøsskalaen, men like fullt drar man kjensel på lydbildet.

Albumets høydepunkt må være «Snares» med sin deilige miks av lett trip-hop og ambient. Melodien er upåklagelig samtidig som elektroniske beats fletter seg sammen med bandets karakteristiske og drømmende lydbilde. Shoegazen er med andre ord ikke helt borte selv om fuzz-gitarene som har kjennetegnet bandets tidligere arbeid nå kun er et skyggespill i bakgrunnen. Kall det gjerne et subtilt ekko fra fortiden, men det er fortsatt mulig å trekke små, musikalske paralleller til band som Beach House og Slowdive. Legg til bittelitt Aloof, Lamb, Leftfield og Underworld, og vi skjønner hvor «Microtonic» befinner seg. Skiva virker å være en forbindelse mellom fortid og framtid; altså en hybrid av det som er kjent og det som er nyeksperimentelt.

Lydmessig er «Microtonic» blitt et stilig album som ikke hviler. Den underlige kombinasjonen av uro og eufori balanseres ganske godt når Bdrmm dykker ned i det elektroniske universet. Like fullt beholder bandet sitt melankolske fundament. Gjennom denne sammensmeltingen av nostalgi og innovasjon, der shoegaze og klubbmusikk møtes, inviterer Bdrmm både til alternative drømmerier og sonisk virkelighet.