Jovial jangle-jungel

Denne walisiske kvartetten klarer på herlig vis å forene lyden av britisk folkrock med den deilige nerven fra 80- og 90-tallets alternative rock og jangle pop. Med røtter fra den eksperimentelle indie-scenen har The Tubs utviklet en finurlig lyd som både føles velkjent og forfriskende ny. Bandet ble dannet av Owen Williams og gitarist George Nicholls som tidligere spilte sammen i noise pop-bandet Joanna Gruesome. Etter oppløsningen av Joanna Gruesome i 2017, tok Williams en ny musikalsk retning med Ex Vöid, men han og Nicholls fortsatte å samarbeide parallelt med andre prosjekter, og i 2018 ble The Tubs endelig etablert. Besetningen har variert noe siden deres første singel «I Don’t Know How It Works» fra 2020 og EP-en «Names» året etter. I dag er det ovennevnte grunnleggere samt Taylor Stewart på trommer og Max Warren på bass som utgjør bandet. Musikken til The Tubs vakte umiddelbar interesse, og de høres ut som en blanding av The Jam, The Smiths og The Reds, Pinks & Purples med elementer fra The Bluetones, Levellers og The Wonder Stuff, med ytterligere linjer til indiefolk.

Særlig gjennom Williams’ vokal, som er blitt et av The Tubs’ mest karakteristiske trekk, skapes det en helt egen stemning. Selv om hans særegne stemme har kvaliteter som sammenliknes med en yngre Richard Thompson, er påstanden her at han er enda nærmere en miks av The Jams, og senere The Style Councils, Paul Weller og The Undertones’ frontfigur Feargal Sharkey. Williams’ dype og halvhese fraseringer, samt hans evne til å balansere ømhet med intensitet gir de ni låtene på «Cotton Crown» en ekstra dimensjon. Albumtittelen synes å være av både poetisk og symbolsk karakter. At dette er en slags kontrast mellom det myke og det majestetiske, er muligens å dra det litt for langt, men at skiva tar for seg eksistensielle refleksjoner som eksempelvis uvissheten av å surre rundt som musiker i kyniske miljøer, tap av nære relasjoner og menneskelig skjørhet i form av mentale utfordringene, er det liten tvil om.

«Cotton Crown» åpner bra med «The Thing Is» hvor referansene er gitarbaserte band fra øyriket i vest på 90-tallet, og på «Freak Mode», som er et tragikomisk blikk på sorgens innvirkning på romantiske relasjoner, blir vi eksponert for Owen Williams’ opplevelse av å være på date samtidig som han sørger over sin mors død. Moren, Charlotte Greig, var en engelsk forfatter, musikkjournalist og folkesanger som begikk selvmord i 2014, og Williams er helt tydelig preget av inntrykkene fra den gangen. Avslutningssporet «Strange», henviser også til denne hendelsen der Williams skildrer den underlige følelsen av å bli dratt inn i klønete situasjoner hvor velmenende folk forsøker å kommunisere med ham etter morens bortgang. Begge låtene gir i så måte ulike perspektiver på hans sorgprosess. «Embarrassing» og «Chain Reaction» gir folky pub-følelser, mens «One More Day» er noe røffere i kantene. I tillegg bringer power pop-spor som «Illusion» og «Fair Enough», samt mer sofistikerte «Narcissist» enda mer av de fine gitardrevne melodilinjene til albumet.

Det er i grunn ikke så mye å plukke på her om man liker melodiøs, gitarbasert indierock som gir solide 80- og 90-tallsassosiasjoner. «Cotton Crown» viser The Tubs’ evne til elegant å blande sjangere på «gamlemåten». Bandet har en fot plantet i den britiske folkrock-tradisjonen og en annen i 80- og 90-tallets jangle pop. Samtidig føles det hele så relevant. Albumcoveret, som viser en baby-Owen ammet av mamma Charlotte på en gravlund, bidrar til sterkere forståelse av historiene. Med en god blanding av folkrock og flere former for jangly indierock-energi, har The Tubs her skapt et album til å bli glad av. «Cotton Crown» presenterer en enda mer nyansert jangle-jungel, og er en frisk oppfølger til debutskiva «Dead Meat».

Foto: Robin Christian