Darkside – «Nothing»
(Matador, 2025)
… and then there were three…og sistemann bør være svært fornøyd med å bli inkludert i noe så stilig.
New York-baserte Darkside er et band som eksisterer i et musikalsk grenseland der electronica, psychedelia, dub og dance rock smeltes sammen til et deilig drømmelandskap med både svevetepper av ambient og mer kantete synth. Samarbeidet mellom den chilensk-amerikanske produsenten Nicolás Jaar og multiinstrumentalisten Dave Harrington har resultert i et lydbilde som både føles organisk og futuristisk på samme tid. I 2022 fikk de også med seg trommeslager Tlacael Esparza, og på albumet «Nothing» fortsetter bandet å utforske brytningen mellom improvisasjon og struktur. Dette er elegant balansekunst mellom det analoge og det digitale.
For å forstå Darksides musikalske landskap kan man forsøke å trekke paralleller til andre artister, men aldri uten visse forbehold. Her er det eksperimentell tilnærming til elektroniske elementer der rytmisk kompleksitet og atmosfæriske vokaler skaper et suggererende uttrykk. Det er litt som om Maribou State, Four Tet, Air, Daft Punk, Kruder & Dorfmeister, Caribou og Röyksopp er slengt oppi samme gryte mens Jaar, blander inn akustiske instrumenter fra 60- og 70-tallet med de elektroniske teksturene for å skape en viss form for organisk lyd. Darkside lyder delvis også navnet hvor mørkere og mer hypnotiske stilarter kommer til uttrykk.
Darksides debutalbum «Psychic» kom ut allerede i 2013, og på veien til årets utgivelse har de faktisk kun ett album til mellom første og siste. «Spiral» kom for fire år siden, men nå er det altså «Nothing» som gjelder. Og gjett om Darkside har truffet godt. Lydbildet virker nærmest jam-basert med improviserte innslag, drivende basslinjer og tilsynelatende tilfeldige vokaler i en atmosfærisk innpakning. Det er nesten som de beveger seg mot det abstrakte og esoteriske, og denne skiva starter bra. Åpningen «Slau» er noe av det fetere man kan høre om man trives med beskrivelsene ovenfor. Deretter fortsetter den herlige electronicaen som perler på en snor. Alle ni låtene er ikke nødvendigvis perler, men det er ikke så langt unna.
Singelen «S.N.C» trekker veksler på klassiske synth-elementer som for eksempel slike Alan Parsons Projects hadde på tittelsporet til «I Robot» fra 1979. Her er den skarpe synthen mikset med funky bass og svevende melodilinjer til et retro-futuristisk lydbilde. Hadde denne låta kommet på samme tid, ville den antakelig fylt noen dansegulv. Noen andre som så (les: hørte) skyggene av Talking Heads’ «Girlfriend Is Better» også? Låta «Are You Tired? (Keep On Singing)» er også en kul raritet. Hva om Helado Negro fikk fritt spillerom og gjorde sin greie med organiske gitarklimprende varianter som minner om noe fra «Son Of A Preacher Man» og «Brown Eyed Girl» med plutselige innslag av smurfestemmer? Da får man en slik låt, og overraskende nok funker det.
«Graucha Max» er også en singel. Denne kan virke litt hektisk de første gangene man hører den, men den er rimelig stilig. Tittelen er muligens et ordspill med henvisning til den amerikanske komikeren Groucho Marx. Første linje i låta er «I’m mad undecided», og ett av Groucho Marx’ legendariske sitater var jo «I refuse to join any club that would have me as a member», så, ja, litt gal. Det er i hvert fall en interessant tanke, som passer Darksides gåtefulle og assosiative tilnærming til musikk og kunst. En annen låt som gir assosiasjoner, men denne gangen til Devendra Banhart, er «American References». Dette er jo gøyalt nok en referanse, og Banhart er amerikansk. Denne låta har en løs og ledig, nesten improvisert følelse, med akustiske gitarer og en tilbakelent, meditativ vokal. Dette er elementer som minner veldig om Banharts elektroniske og psykedeliske folk-uttrykk. Joda, vi kunne slengt inn Helado Negro her også.
Darkside har truffet så nærme blinken det går an uten å få bullseye, så her er det bare å nyte den merkelig lekne og eksentriske stemningen som råder. «Heavy Is Good For This» er en nytelse, og begge «Hell Suite»-låtene går heller ikke til helvete når trioen opererer i et jazzy og esoterisk elektro-univers. Med «Nothing» seiler Darkside opp som en særdeles spenstig aktør når årets beste skiver skal kåres i den andre enden av kalenderåret. Dette er en sjelden hybrid av elektronisk presisjon og organisk improvisasjon. Kall det gjerne alternativt, men denne skiva bare vokser for hver spilling. Dette er rett og slett et brillefint avbrekk i en musikalsk massehverdag.
Foto: Lefteris Paraskevaidis
